Frokost i Luang Prabang

Du sitter kanskje og spiser en deilig søndagsfrokost akkurat nå? I Luang Prabang i indre Laos, gjelder det å stå opp grytidlig, skjønnhetssøvnen får jeg ta igjen et annet sted på jord. Vekkerklokka står på ubarmhjertige 05.30. Jeg våkner før landsbyhanen, og tar meg i nakken for å huske på yogamantraet som pleier å funke: ‘Dette har jeg valgt selv, dette har jeg valgt selv’. Og det har jeg faktisk.

Frokost til munkene

Her, i Luang Prabang, er det lite som minner om turistshow når sola brer sine første gyldenoransje stråler over den mektige Mekongelvens krusninger. Det er fortsatt mørkt og morgenstille når jeg tar plass langs veien utenfor et av byens mange templer. Tempeltettheten er stor, totalt finnes det tretti stykker i denne lille byen. Mange reiser hit for å få med seg følgende rituale: Hver morgen gir folket almisser til munkene, og almissen er hvit, klebrig ris som skal bli til munkenes frokost.

Mat kan også være religion, som Inga oppdager når hun lærer å lage Guds mat på Sicilia.

Disen fra elven ligger som et teppe over asfalten, og så får jeg øye på dem; de safrangule munkekappene som beveger seg i meditativt tempo langs hovedgaten. Menneskene kneler langs fortauet, og deler ut mat til munkene som med grasiøse bevegelser tar imot og legger risen i de håndlagde taskene sine. Buddhismen er et viktig fundament i samfunnet, og  folket ønsker å bidra til munkenes fromhet og søken etter harmoni. Det er tydelig at de eldre kvinnene er de iherdigste riskokerne. De vet at det snart er deres tur til å gjenfødes, og håper riskokingen vil sørge for god karma.

Den sakrale roen kan sanses med hver eneste halvvåkne celle. Dette er hverdagslig for dem, en like stor selvfølgelighet som vår ventetid på kollektivstransporten hjemme. Forskjellen er bare at dette er så vakkert at folk reiser kloden rundt for å kjenne på stemningen.

Er du først i Luang Prabang, så må du leve ut Tarzandrømmen i Kuang Si-fossen!