Bålkrabbe og lommelerke på juleaften

Ribba og jeg har et kjærlighetsforhold som ikke kan fornektes, men jeg har vært utro opptil flere ganger. Noen ganger har jeg vært på reise til steder der svineribbe ikke er julemat, og hvor julegrøt og surkål ikke eksisterer. Krise! Eller?

En av mine første utenlandsjuler feiret jeg i den spanske fjellheimen nær Granada. Jeg hadde kjøpt lammekoteletter fra slakteren som vi skulle kose oss med på juleaften, men så virket ikke stekeovnen i leiehuset. Da var det godt å bli spontaninvitert på juleaftenfeiring hos «los gitanos». Spanske sigøynere som lever seminomadisk av å høste oliven og annen frukt. Da de hørte at vi var alene i jula, nølte de nøyaktig i ett hjertebank med å insistere på at vi skulle komme og feire med dem. «Juleaften er sigøynernes store festdag. Gled dere!»

I stuen deres, der det kun hang en lyspære fra taket og det spraket fra en stor peis i hjørnet, ble vi fôret med reker, krabber og blåskjell som de braserte over bålet. Typisk julemat hos sigøynerne. De små, nydelige barna deres danset flamenco med harde tramp og seriøs mine. Antonio, familiens overhode, skar serranoskinke i skiver tjukke som skosåler. Kona hans, Priscilla, sørget for at vi hadde vin i glasset.

Så kom familie og venner på besøk. De deiset innom en etter en, ingen tok av seg sko eller jakke, og når det ikke var flere stoler igjen, fant de seg en ståplass nær veggen. De tok seg en slurk fra lommelerka som de sendte videre til oss. Vi lærte oss å drikke den julenatta. Som sigøynerne. Og jeg lærte meg at en perfekt juleaften slett ikke trenger å inneholde ribbe og mandel i grøten.