Bålkrabbe og lommelerke på juleaften

Hornos_jul2
Dette er Antonio og Priscilla. Verdens hyggeligste vertskap!

Ribba og jeg har et kjærlighetsforhold som ikke kan fornektes, men jeg har vært utro opptil flere ganger. Noen ganger har jeg vært på reise til steder der svineribbe ikke er julemat, og hvor julegrøt og surkål ikke eksisterer. Krise! Eller?

Hornos_jul

Vakre Hornos de la Segura ligger omkranset av olivenlunder.

En av mine første utenlandsjuler feiret jeg i den spanske fjellheimen nær Granada. Jeg hadde kjøpt lammekoteletter fra slakteren som vi skulle kose oss med på juleaften, men så virket ikke stekeovnen i leiehuset. Da var det godt å bli spontaninvitert på juleaftenfeiring hos “los gitanos”. Spanske sigøynere som lever seminomadisk av å høste oliven og annen frukt. Da de hørte at vi var alene i jula, nølte de nøyaktig i ett hjertebank med å insistere på at vi skulle komme og feire med dem. “Juleaften er sigøynernes store festdag. Gled dere!”

Hornos_jul5

“Klart dere skal feire jul med oss!” sa Antonio da han hørte at vi var alene på juleaften.

I stuen deres, der det kun hang en lyspære fra taket og det spraket fra en stor peis i hjørnet, ble vi fôret med reker, krabber og blåskjell som de braserte over bålet. Typisk julemat hos sigøynerne. De små, nydelige barna deres danset flamenco med harde tramp og seriøs mine. Antonio, familiens overhode, skar serranoskinke i skiver tjukke som skosåler. Kona hans, Priscilla, sørget for at vi hadde vin i glasset.

Hornos_jul4

Høy stemning når Antonio jr. drar frem flamencogitaren.

Så kom familie og venner på besøk. De deiset innom en etter en, ingen tok av seg sko eller jakke, og når det ikke var flere stoler igjen, fant de seg en ståplass nær veggen. De tok seg en slurk fra lommelerka som de sendte videre til oss. Vi lærte oss å drikke den julenatta. Som sigøynerne. Og jeg lærte meg at en perfekt juleaften slett ikke trenger å inneholde ribbe og mandel i grøten.

Hornos_jul3

Antonio skar skinkeskiver tjukke som skosåler med kniven som hang fra beltet.

Vibeke Montero
 

Oppdragsgivere: Egmont Publishing (Kamille, Kamille Puls, Hjemmet, Foreldre & Barn), Bonnier (Tara, Tara Frisk), Vagabond, Aftenposten, VG, med flere.

Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.

Beste reiseminne: Da jeg møtte mannen min i soloppgangen på Taj Mahal i 1995. Det var tidenes tjukkeste tåke, og selvom vi sto en meter fra den majestetiske bygningen, kunne vi ikke se den. Derfor begynte vi å snakke sammen i stedet…

Verste reiseminne: Da jeg havnet i rettsak i Marokko etter å ha kjørt på en liten jente som brakk benet. Grøss og gru.

[email protected]

Gode debatter er verdifulle. Vi ønsker oss en saklig debatt, og har ikke rom for hets, sjikane eller andre former for netthat. Bortebest fjerner innlegg som vi ikke føler hører hjemme i det offentlige rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *