Kvinnenes øy

Handler ikke alt i bunn og grunn om å la seg forføre? Både i møte med mennesker og steder? Ikke seduksjon på vanlig vis, så klart. Men å kjenne på den deilige følelsen det er å bli kjent med noen som treffer klangbunnen i deg. Å komme til et sted der du føler deg hjemme fra første sekund.

Isla Mujeres, tretten kilometer utenfor Cancun, er sånn. Jeg var der på jobb, i forbindelse med en lengre rundreise på Yucatanhalvøya. Førsteinntrykket var preget av svart himmel og regndråper på størrelse med golfballer. Men det karibiske solskinnet triumferte raskt, og jeg kjente det med en gang. At dette stedet har magi.

Flytende lunsj

Isla Mujeres betyr Kvinnenes øy, og dette ville jeg finne ut av. Det er ikke akkurat flust av hyllester til kvinnen i den macholatinske kulturen. Men mer om det senere. For før du rekker noe som helst annet, sitter du der. Med en margarita i pokalstørrelse og en ceviche (rå fisk marinert i lime).

Et hån til fredagstacoen

Hvert eneste måltid er en fest i Mexico. Ikke bare på grunn av de syrlige margaritaene, men også fordi det meksikanske kjøkkenet håner fredagstacoen med kruttsterk habanero-chili og smørmyk avocado. Ceviche (rå, marinert fisk), pollo pibil (bakt kylling marinert i bitter appelsin) og nystekte tortillas ble fort mine favoritter, og den eneste ulempen med å spise så godt (og sunt), er at man aldri kan spise mexicansk mat hjemme igjen uten å felle noen tårer.

Playa del Norte

Misforstå meg rett. Isla (som lokalbefolkningen kaller øya) er ikke en uturistifisert perle. Langt derifra. Til det er avstanden til Cancún altfor kort. Massevis av feststemte amerikanere har gjort øya til sin favoritt, og særlig er det stranda lengst nord på øya, Playa del Norte, som er det store trekkplasteret. Du ser hvorfor på bildet nedenfor, ikke sant?

Men pakketurismen finnes ikke, og forholdene er fortsatt så små at du risikerer at det ikke finnes en hotellseng å oppdrive. Derimot finnes det ganske mange hostelsenger, ettersom dette også er en favoritt for backpackerne. Og sannelig får jeg ikke smaken av backpackerglanstiden mens jeg er der. Gudskjelov ikke i form av en loppebefengt seng, men i form av spontane beslutninger. Var det sånn det var å reise, ja! Å si ja til tilbud fra fremmede menn.

Klart jeg skal være med

Midt på Playa del Norte ligger det et lite skur på stranda. Det er Tarzans kiosk/bar/snorkelutleie/wifistasjon. Med marmitefarget hud som ligner garvet skinn, hilser Tarzan på meg fra bak disken. Han ligner definitivt ikke på gjennomsnittsmexicaneren. Jeg ser nok ikke ut som gjennomsnittsturisten heller, ettersom jeg hverken har bikini eller en flaske Sol i hånda. Derimot bærer jeg et tungt SLR-kamera og trenger vann i varmen. Vi slår av en prat. Jeg er nysgjerrig på hvem han er, denne flotte mannen av ubestemmelig alder, med langt, nøttebrunt indianerhår med fjærpryd.

Han er gammel surfer, så klart. Alle med sånne magemuskler driver med en eller annen lidenskapssport.

-Vil du være med på tur rundt øya? spør han meg.

-Klart det! sier jeg, før jeg rekker å tenke på Mexicos avskrekkende avisforsider som daglig viser avkappede hoder og massakerte kropper.

– Jeg skal bare hente vennene mine først, de har sikkert også veldig lyst til å være med, husker jeg på å si før det bærer avsted.

Tarzans øy

Sånn blir vi kjent med hele Isla. Humpende i Noddy-fart mens Tarzan peker i øst og vest og forklarer om øyas historie og skjulte skatter. Med få ord forbanner han Garrafon Park, et delfinarium der turister kan svømme med delfinene. Han kjører innom en bensinstasjon, og kommer tilbake med en øl til oss hver. -Det er jo ikke bare bilen som skal ha drivstoff! konstanterer han.

Etter ølen, som skummer over i hver eneste hump, viser han oss verdens vakreste papegøye. Tro meg. Den er så perfekt i fjærprakten at vi lurer på om den er ekte. Det er klart at en indianer har sine hemmelige kilder til fargerike fjær!

Mayaenes magi

Nå har vi rukket å bli så fascinerte av Tarzans kunnskap om øya at han kunne ha fått oss til å tro på hva som helst. Vi tror han når han forteller at han har en sønn med en norsk kvinne. Og vi tror på Ixchel, mayagudinnen som har sjenket navn til Kvinnenes øy. Landroveren skrangler seg til sørspissen av øya, og Tarzan introduserer oss ydmykt for statuen av gudinnen. -Her er hun, sier han, og selvom han ikke sier det, så utstråler han at trosretningen hans ligger mayasjelen nær.

Ixchel hadde en gang sitt fruktbarhetstempel her. Derfor var det forventet at mayakvinnene besøkte øya en gang i året for å sikre sin egen fruktbarhet. Dessverre gikk mye av tempelruinene til grunne under orkanen Gilbert i 1988.

Men både sjelen hennes og Islas magi er fortsatt tilstede for den som leter. Får du med deg Tarzan på tur, vet du at du finner den.