Pannekakedagen

Barnas favorittdag!

I dag er det pannekakedagen! HURRA! ropte barna da de så meg slenge pannekaker veggimellom på kjøkkenet før de gikk på skolen. Dette er noe annet enn havregrøt. Men så er det heller ikke en vanlig tirsdag. Det er fete-tirsdag, eller mardi gras som det så fint heter i utlandet.

Mitt første møte med mardi gras hadde jeg i Frankrike i en alder av seksten år. Jeg gikk andre klasse videregående der, og hadde klart å få meg en fransk venninne. Det var ikke så lett, ettersom fransken min var syltynn, og fransøsene var nokså arrogante. Men kjemi er sterkere enn språkbarrierer, og Sandrine og jeg hadde kjemi.

Typisk fransk

Faktisk fikk jeg meg en bestevenninne i Sandrine. Vakre, kule, morsomme Sandrine, med typisk fransk pannelugg, V-genser, svart kajal og med en slitt lærveske som sekk. Ofte kom hun bærende på en baguette under armen også. Bedre kan det liksom ikke bli når man først skal få seg en fransk venninne.

Til tross for sine seksten år, røyket hun Gauloises med Serge Gainsbourgs innlevelse. Hun smøg vakumpakkede kuhjerner ned i handlevognene til intetanende familier på handlerunde, og nøt synet av dem da de kom frem til kassen og fikk øye på hjernens skvulpende konsistens på båndet. Hun knegglo på fransk da de måtte forklare til kassadamen hvorfor de ikke ville ha med seg hjernen hjem allikevel. Historiene om Sandrine er nok til å skrive bok, men det skal jeg ikke nå.

Jeg skal fortelle om da Sandrine serverte meg pannekaker for første gang. Hjemmefra var jeg vant til litt for tykke pannekaker med jordbærsyltetøy. Sånn var det på Veitvet. Hjemme hos Sandrine fikk jeg papirtynne crêpes servert med et rituale og en finesse som var fremmed for meg.

Pannekaker med finesse

Først måtte vi til supermarché å handle inn eplesider. Ingen pannekaketirsdag uten sider fra Normandie, sa hun. Så fulgte hun pannekakerøreoppskriften til punkt og prikke. Ørlitegrann olje i pannen, 30 sekunder på hver side, og vips var godsakene klare. Trodde jeg. Sandrine visste bedre. Hun strødde sukker over pannekakene, en etter en, helte en liten skvett rom (eller rrrrhum, som hun sa) over, og satte fyr på pannekaken med en fyrstikk. Gjett om jeg ble imponert! Når flammen slukket, og alkoholen var brent bort, rullet hun pannekaken stramt sammen, sjenket potent sider i glassene, og serverte.

Wow. Jeg har aldri følt meg så langt unna syltetøylefsene hjemmefra, og selvom smaken var ny og annerledes og milevis unna alt jeg assosierte med pannekaker, følte jeg meg skikkelig kontinental. Faktisk ganske voksen.

Flaks for dere, så har jeg akkurat slått på tråden til Sandrine, og på rusten fransk har jeg bedt om ‘la recette des crêpes, s’il te plaît’.

Sandrines crêpes

500 gram hvetemel

1 liter melk

6 egg

Bland hvetemel og melk til en jevn røre, og tilsett eggene ett av gangen. Pisk godt mellom hvert egg. Sett røren kaldt i en halvtime, og stek papirtynne crêpes som du flamberer med rom.

Bon appétit og god pannekakedag, dere!