5 ting som bare skjer på pressereise

pressereise_02
Presseturer er ikke ferie, selvom det ligner veldig på bilder.

Pressereise er ikke ferie. Det er det ganske mange som tror, inkludert mannen min, men det er det altså ikke. Vi står gjerne opp før 07.00, og vi er stadig på jakt etter gode intervjuobjekter og motiv med alt det innebærer av flakkende blikk ved middagsbordet og luffing opp og ned strender med femten kilo fotoutstyr på ryggen.

Vi sover sjelden mer enn to netter på samme hotell og vi rekker så og si aldri å hoppe i havet. Jeg har vært på Jamaica, Mauritius, Bali og Kapp Verde uten å ta meg et bad. Jeg klager ikke, altså. Tvert imot, bedre jobb finnes ikke. Men det er en jobb, og det nytter bare ikke å komme hjem uten bildene og historiene som redaksjonene har bestilt.

Her er fem andre ting du kanskje ikke visste om pressereiser:

1. Vi spiser ofte lunken mat

Vi reisejournalister er heldige, og å smake på spennende retter og lokale spesialiteter er en del av jobben. Men hva skjer når maten kommer på bordet? Jo, da skal den fotograferes. Og det tar ofte litt tid når en fem, seks journalister skal jobbe frem sitt motiv.

På oppdagelsesferd i Port Louis, hovedstaden på Mauritius.

På oppdagelsesferd i Port Louis, hovedstaden på Mauritius.

2. Vi lever tett, og blir godt kjent

Vi reiser sammen, spiser, drodler, drar på rundturer, fotograferer og sosialiserer. Innimellom kan det hende at vi kjenner noen av de andre journalistene fra tidligere reiser, men som oftest er det alltid noen nye å bli kjent med. Jeg drar ofte på jobbreiser alene også, og må si at det er langt hyggeligere å reise i godt selskap.

Reisejournalister går også i turistfella

3. Vi oppleves noen ganger som ufine

Det skjer ikke så ofte, men noen ganger er det sånn at vi tar litt mye plass ombord på lokale transportmidler eller på små restauranter. Med store pressekameraer, reflektorer, notatblokker, objektiver og på jakt etter gode motiv og historier, kan vi nok bli litt mye for noen. Jeg har en ganske komisk historie fra en båttur utenfor Mombasa der vi ble stemplet som ‘senza educazione’ (uten utdannelse) av noen sure italienske turister. Hvorfor? Fordi vi kom ti minutter for sent til båten, og fordi vi tok bilder av båtmannskapet ombord som synes det var kult med oppstyret. Også lo vi. Hadde det gøy. Og ingenting er tydeligvis så irriterende som at andre har det gøy når man selv har det litt nitrist.

Denne italienske gjengen syntes at vi var verdens verste reisefølge.

Denne italienske gjengen syntes at vi var verdens verste reisefølge.

4. Vi er hverandres fotoassistenter

Det er ikke bare bare å skulle fotografere i skarpt dagslys, eller å ta et stillbilde av et hvitvinsglass med blå bassengbakgrunn. Og kleinere øyeblikk enn når man må fikse sitt eget bylinebilde med selfiestang, finnes ikke. Noen ganger trenger man et ekstra par hender, og da er det både nyttig og hyggelig å samarbeide med gode kolleger.

Noen ganger må man stille opp som modell selv, som når man skal forklare hvordan en durian-frukt lukter.

Noen ganger må man stille opp som modell selv, som når man skal forklare med et bilde hvordan en durian-frukt lukter.

5. Jeg gjør ting jeg egentlig ikke tør

Spør du barna mine om jeg er modig, får du et soleklart ‘nei’. For jeg er ikke det. Jeg er egentlig ganske pysete, med insektfobi og antydning til høyde -og vannskrekk. Ser jeg ikke bunn, vil jeg helst ikke bade, og så videre. Men spør kollegaene mine. De har nemlig blitt kjent med mitt alter ego: Vibero Montero. Navnet dukket opp på Kapp Verde, der en hyggelig guide ventet på oss utenfor flyplassen med mitt feilstavede navn på en plakat.

Mitt alter ego, Vibero, ble født på Kapp Verde.

Mitt alter ego, Vibero, ble født på Kapp Verde.

Vibero tør alt som Vibeke ikke tør, og hun har allerede hoppet i fallskjerm i Dubai, svømt med hvalhai i Mexico, holdt i slanger i Vietnam, snorklet i en cenote og sunget karaoke på Boa Vista.

Her er Vibero i fri flyt over Dubai.

Her er Vibero i fri flyt over Dubai.

Vibeke Montero

 

Oppdragsgivere: Egmont Publishing (Kamille, Kamille Puls, Hjemmet, Foreldre & Barn), Bonnier (Tara, Tara Frisk), Vagabond, Aftenposten, VG, med flere.

Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.

Beste reiseminne: Da jeg møtte mannen min i soloppgangen på Taj Mahal i 1995. Det var tidenes tjukkeste tåke, og selvom vi sto en meter fra den majestetiske bygningen, kunne vi ikke se den. Derfor begynte vi å snakke sammen i stedet…

Verste reiseminne: Da jeg havnet i rettsak i Marokko etter å ha kjørt på en liten jente som brakk benet. Grøss og gru.

[email protected]

Gode debatter er verdifulle. Vi ønsker oss en saklig debatt, og har ikke rom for hets, sjikane eller andre former for netthat. Bortebest fjerner innlegg som vi ikke føler hører hjemme i det offentlige rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *