Yoga: Med armhuler og nakne tær i ansiktet

Jeg tror jeg må velge å kalle meg en passiv yogini. En som tydelig ser hvilke fantastiske effekter yoga kan ha på et menneske, og som innimellom slenger seg på en downward dog eller en solhilsen. Men som allikevel ikke helt klarer å omfavne yogaens indre vesen. Jeg har reist til den andre enden av kloden for å delta på yogatimer. Jeg har skrevet side opp og side ned om helseeffekten. Og enda viktigere: jeg har sett på min mann som gjør yoga hver eneste dag hvordan det kan helbrede en dårlig rygg, et nervøst sinn og en søvnløs sjel.

Fyrstikktynne menn

Jeg har opplevd hvordan flere suicidale venner har funnet kraft til å gjenfinne meningen med livet gjennom yoga. Jeg har sett nære og kjære bryte opp sine stødige inntekter for å vie sitt liv til å lære bort yoga til andre. Gratis. Og jeg har vært i India – yogaens hjemland – hvor jeg har sett fyrstikktynne menn utføre sine yogaritualer ved Ganges sine bredder i Varanasi med brennende lik som kulisse. Yoga er utvilsomt en sterk kraft, som både kan kurere, lindre, motivere og veilede.

Velkommen til yogalåven

Allikevel vegrer jeg meg for å hive meg på bølgen. Sannsynligvis har jeg bare ikke funnet en form for yoga som er helt meg. Det nærmeste jeg kom var kanskje på Bali, den indonesiske øya som har blitt en pilegrimsdestinasjon for yogautøvere fra hele verden. La meg ta dere med til The Yoga Barn, eller Yogalåven, på godt norsk. Her, i den sjelfulle byen Ubud, er alt lagt til rette for å grave dypt i sitt eget indre. På vei inn til Yogalåven ser jeg skilt som reklamerer for astrologikonsultasjoner og chakrabalansering. Det er litt svevende, men ikke verre enn at man finner en time som tiltaler. I mitt tilfelle ble det Iyengar-yoga, en nokså «down to earth»-time med fullt fokus på korrekte posisjoner. Eller asanaer, dersom man snakker yoga-språket.

Tett i tett i tett

Vi sitter tett i tett i det lyse rommet. Så tett at intimgrensene tråkkes på. Og det er før vi i det hele tatt har begynt å bevege oss. Men det gjelder å konse på det indre. På pusten og på asanaen. Ikke på naboens rumpe som ved flere anledninger befinner seg fire centimeter fra nesetippen min. Og det gjelder definitivt å ikke møte blikket til venninna di som står klemt innimellom en diger amerikaner og en polakk som er stiv som en stokk. Sånt blir det latterkrampetendenser av. Og alle som har deltatt på en yogatime vet hvor ufattelig upassende det er å få barnslig latterkrampe når alle rundt deg ser ut til å ha svelget en overdose med konsentrasjonspiller.

Armhuler og nakne tær

Når jeg tenker på det, er det kanskje denne selvhøytideligheten jeg ikke takler så bra. Den meditative stemmen til instruktøren kan fort gå meg på nervene. Og uansett hvor naturlig og vakkert jeg synes det er med kropper i alle fasonger, så synes jeg ikke det er behagelig å få fremmede armhuler og nakne tær trykt opp i ansiktet. Sorry. Kanskje finner jeg ut av det en dag. Kanskje ikke. I mellomtiden synes jeg det er langt morsommere med treningsformer der jeg kan le og synge med. Hoppe og sprette. Kjenne på gleden og muskeljubelen, uten å måtte snakke om anus og venus som om det var helt naturlige samtaleemner.

5 yogareiser for kropp og sjel