I 1995 hadde Irland 14% arbeidsledighet. Men det visste ikke vi da vi dro til Irland for å skaffe oss jobb. Jeg var 19, og hadde akkurat avlagt ex.phil og forberedende eksamen i fonetikk og lingvistikk. Jeg hadde begynt å tvile på om Blindern var min vei videre. Og fordi min gode venninne og jeg hadde vært på interrail i Irland tidligere – og falt pladask – så dikterte eventyrlysten oss tilbake. Vi kjøpte ny interrailbillett, og bestemte oss for at hvis vi ikke fant jobb innen billetten gikk ut, så ville vi dra tilbake til Norge.
Jeg husker at vi investerte 8 000 oppsparte kroner hver i prosjektet – som fort kunne ha blitt et blindspor.
Utradisjonell jobbsøknad
Jeg husker derimot ikke detaljene i vår felles jobbsøknad, men jeg vet at den var utradisjonell. Noe med to norske troll fra et land far-far-away, som lette etter eventyr. Og mirakler over alle mirakler, den landet oss to jobber – sammen. Det første nappet vi fikk på den åpne søknaden vår (for neida, vi søkte ikke på ledige stillinger), var på Corks største pub. The Old Oak. Den finnes fortsatt i dag, og det beste med denne puben er at den har live konserter flere ganger i uken. Jobbintervjuet gikk omtrent slik:
– Have you ever worked in a pub before?
– No.
– But surely you know how to pull a pint?
– Of course!
Det var et lite mirakel å få jobb på pub uten å noensinne ha tappet en øl…
Det tok gudskjelov ikke lang tid å lære.
Med god hjelp av snille kollegaer. God stemning!
Irene elsker en hvit løgn
Vi dro en fet løgn i jobbintervjuet, og det skjønte den nye sjefen vår, så klart. Irer er vant til hvite løgner, men det skal jeg komme tilbake til. Vi fikk jobben, og dermed bar det rett tilbake til ungdomsherberget Sheila’s, hvor vi hadde innlosjert oss på et seksmannsrom. En rask betalingstelefon til kjente og kjære for å høre hvordan man tapper øl, resulterte i to blondiner som ikke var det grann klokere. Senere skulle vi forresten også begynne å jobbe på Sheila’s kjøkken, og dermed sjonglere tre jobber, men det er en annen historie.
Cork, en kjærlighetsaffære
På nittitallet var Dublin allerede en kjent og kjær destinasjon for nordmenn på jakt etter Guinness og James Joyce. Cork, som er Irlands nest største by, var en underdog. Omtrent det Brooklyn var for New York og Shoreditch var for London på samme tid. Jeg gikk langs Oliver Plunkett street, byens pubgate, og sugde inn rytmene fra tradisjonelle tinnfløyter og bodhráns. Irsk musikk satte dype spor i meg, og får meg fortsatt til å føle meg som om verden ligger åpen. Jeg gikk langs handlegaten St. Patrick’s Street, og drømte om det jeg skulle kjøpe når jeg fikk min første, irske lønningspose. Lønna var £4,50 per time – og ble utbetalt i en gråpapirpose annenhver uke.
Irland leverer etter stengetid
Cork smeltet seg fort inn i hjertet mitt, og jeg følte meg så ekstremt hjemme, til tross for at jeg bodde på et herberge med delt bad. Men å ha en jobb å gå til, og en gjeng å føle meg som en del av, ga opplevelsen en grunnmur. Når puben stengte, og vi hadde moppet og fylt opp kjøleskapene til lydsporet av Blurs «Girls and Boys», samlet ansatte og artister seg rundt pubens største bord og skålte. Det var unikt og uforglemmelig. Også den gangen Dolores O ’Riordan fra The Cranberries satt i sirkelen med oss. Dette var i 1995, året etter «Linger» og samme år som de slapp «Zombie». For første gang i mitt liv innså jeg musikkens rolle i verdenspolitikken. Zombie var en protest mot den blodige krigen i Nord-Irland som krevde over 3 500 menneskeliv, og jeg og mine nye venner danset, hoppet og følte budskapet når sangen ble spilt på nattklubbene.
To pull a pint
Nå lurer du kanskje på hvordan vi lærte oss «to pull a pint»? Vel, vi unnskyldte oss med at vi var vant til lyst øl, såkalt «lager», og at Guinness var nytt for oss. Men jeg lærte raskt at hvis jeg ikke fikk til et perfekt «mushroom head» på stout’en, så fikk jeg halvliteren i retur av kvalitetsbevisste kunder. Jeg lærte meg kjapt å verdsette disse kundene. De lærte meg å tappe en perfekt pint, som jeg serverte med like stor stolthet hver gang. Metoden er som følger:
- Fyll glasset, men stopp når det er 4 cm igjen til toppen.
- Stout tappes saktere enn vanlig øl, og ofte lot vi glasset tappes mens vi holdt på med noe annet. Det er ingen grunn til å holde glasset på skrå, for dette ølet har veldig lite kullsyre.
- Nå skal ølet «settle», altså sette seg. Det er en visuell prosess der du ser at ølet blir mørkere og mørkere i glasset. Det tar cirka fem minutter, og slurver man med dette, får man ikke til den karakteristiske skumtoppen til slutt.
- Finishing touch på en perfekt pint med Guinness får du ved å skyve tappekranen bakover, mens du hever glasset helt opp til tappetuten. Da vil en vakker, poetisk vil noen si, skumsky ese så vidt over glasset, og det svarte ølet er klart til servering. Voila!
Jobb nummer 2 – Best legs in town
For å holde økonomien i gang, trengte vi mer enn en deltidsjobb på pub. Derfor søkte vi jobb (med samme søknad) på kafeen Nash 19 i Princes Street. Også den eksisterer i dag. De serverer byens aller beste kaker og lunsjer, og stedet drives fortsatt av Claire Nash. Hun visste utmerket godt at byens forretningsmenn var faste kunder, og mottoet hennes var å ha ansatte med «the best legs in town». Tvilsom strategi, ikke minst fordi uniformene våre var rosa skjorter, lårkorte skjørt og ukomfortable sko med hæl. Men vi var for unge og naive til å stille spørsmål. Helt til Claire kløp venninnen min i rompa, med en streng beskjed om å smile bredere. Da forsto vi at det var på tide å se oss om etter en ny jobb.
Jobb 3 og 4
Vi fant ut at vi kunne spare inn på bo-utgiftene ved å jobbe på herberget der vi bodde. Frokostservering og resepsjonstjenester førte til at vi til slutt bodde gratis, og ble gode venner med eieren Liam. Den siste jobben som dalte ned i fanget vårt, var å gi norskundervisning til den franske kokken Gilles. Han hadde norsk kjæreste, og ville så gjerne lære seg språket før han flyttet til Norge. Stakkars Gilles. Han betalte oss £10 i timen for at vi brøt ut i latterkrampe over uttalen hans. Vi ga ham umulige oppgaver, som å si «Hvem er herre her i huset» for å lære han at h’en uttales på norsk. Vi lo mer enn vi underviste, og han lo gudskjelov med oss. I dag bor han i Norge, og snakker flytende norsk😊.
Takk Irland
Irland lærte meg først og fremst at ingenting er umulig! Denne vissheten har jeg båret med meg videre i livet, og den har muligens gjort meg så positivt anlagt at jeg kanskje kan oppleves irriterende på andre. Jeg lærte også mye om et samfunn preget av streng religion. Det året vi bodde der, ble Playboy tillatt, og lagt ut for salg i hyllene. Det var Pamela Anderson mot biskopene. I Irland var det jenteskoler og gutteskoler, og på søndag gikk alle i kirken med familien. For ikke å snakke om språket, som er krydret med hyppige referanser til bibelhistorien. «Sweet Mary, mother of God», var den vanlige remsa når øltønna gikk tom på puben. Men jeg skal love at alle bibelreferanser forsvant når Jameson-glassene sto tomme på disken. Aldri har jeg sett så mange kjærlighetssyke par i hjørner og døråpninger som i Irland. Det er kanskje sånn det blir, i et land der sex før ekteskap var tabu. I et land der abort først ble lovlig i 2018. Og hvem vet, kanskje er det dette strenge regimet som gjør irene så disponerte for å dra en hvit løgn når de finner det for godt. Og jammen har det ikke prellet av på meg. For det var ikke Dolores O’Riordan som drakk øl med oss etter stengetid. Det var søsteren hennes, men historien ble bedre med en liten, hvit løgn, ikke sant?
