Spinalonga – eller bare Øya

Spinalonga_02
Ti minutters båtferd frakter deg fra Plaka marina til Spinalonga.

Spinalonga, eller lang ryggrad som ordet betyr, er en liten øy rett utenfor Kretas nordøstkyst. Forfatteren Victoria Hislop reiste hit da hun jobbet som reisejournalist, og lot seg inspirere av den sanne historien om de spedalske som satt i isolat her i første halvdel av 1900-tallet. Boka ble hennes brakdebut som romanforfatter.

De spedalskes øy. Her satt de i isolasjon helt frem til 1957.

De spedalskes øy. Her satt de syke i isolasjon helt frem til 1957.

Jeg, en ignorant idiot

-Ingen er så gale etter Spinalonga som nordmenn, kunne guiden min fortelle meg. Andre nasjonaliteter kommer hit hvis de er på ferie i Agios Nikolaos, mens nordmennene kommer helt fra Chania og Platanias. Det er en reise på drøye tre timer, og vitner om solid, litterær interesse. Jeg kjenner meg stolt som representant for en nasjon av lesehester, inntil jeg selv tramper i salaten.

 

Boken om leprakolonien på Spinalonga er basert på en sann historie.

Boken om leprakolonien på Spinalonga er basert på en sann historie.

– HVA? Har du ikke hørt om Dr. Armaur Hansen??? Den greske guiden ser på meg. Eller hun måler meg opp og ned som for å jakte på en hjerne som hun tydeligvis mener at skriker med sitt fravær.

– Eh, nei…

– Men du MÅ ha hørt om han! Han er fra ditt land, fra Bergen, og han gjorde enorme medisinske fremskritt innenfor spedalskhet!

Men sorry, jeg har ikke hørt om Dr. Hansen, og tyr til Google så snart guiden snur ryggen til. Der finner jeg ut at Gerhard Henrik Armaur Hansen var den første som oppdaget leprabasillen i et mikroskop i 1873. Dermed avkreftet han det mange trodde: at spedalskhet var arvelig. Han bidro også til utviklingen av mikrobiologi som fag.

Villkapersen stortrives blant ruinene på Spinalonga.

Villkapersen stortrives blant ruinene på Spinalonga.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men det er altfor sent. Guiden har ikke sans for Google-kunnskap, og har for lengst avfeid meg som ignorant turist. Etterhvert skjønner jeg at hun er irritert på Victoria Hislop også.

Irritert guide

-Jeg fortalte henne om Spinalongas sjebner, og hun har ikke engang takket meg i boka. Dessuten har hun ikke gitt noe tilbake til Kreta, til tross for at hun har tjent seg rik på oss.

Bitterheten kunne ha flerret himmelen, og sannelig faller det ikke et par regndråper like etter. I juni. Ganske utrolig. Etter å selv ha følt guidens vrede, vet jeg ikke helt hva jeg skal tenke om Victoria Hislop. Jeg får lyst til å si at ‘du kunne jo ha skrevet boka selv’, men velger å bite det i meg. Her gjelder det å være overbærende, og heller koble seg opp på stedets sjel. For Spinalonga handler om å se bakover i tid for å suge inn inntrykkene fra da den vesle øya ble brukt som festning av republikken Venezia.

Et liv i isolasjon

Fra 1903 ble de spedalske sendt hit fra fastlandet, og levde sine liv i isolasjon. Før Spinalonga ble opprettet som leprakoloni, søkte de spedalske seg til grotter langt fra beboelse, mens de på Spinalonga levde i verdige forhold med medisinsk oppfølging, skole, kirke, butikker og sosial trygd. I løpet av 54 år ble 730 syke mennesker fraktet dit i båter. 36 ble født på øya.

 

Kort oppsummert

Leprakolonien på Spinalonga var operativ fra 1903 – 1957. Flere av bygningene består den dag i dag, og det lønner seg å gå rundt med en guide (helst en vennlig, og ikke-dømmende en).

Pris: 8 euro for tur/retur båtreise fra Plaka Marina, og 2 euro inngang på Spinalonga.

 

Det vesle kapellet på Øya er et stemningsfullt stopp på vandringen.

Det vesle kapellet på Øya er et stemningsfullt stopp på vandringen.

 

 

Vibeke Montero

 

Oppdragsgivere: Egmont Publishing (Kamille, Kamille Puls, Hjemmet, Foreldre & Barn), Bonnier (Tara, Tara Frisk), Vagabond, Aftenposten, VG, med flere.

Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.

Beste reiseminne: Da jeg møtte mannen min i soloppgangen på Taj Mahal i 1995. Det var tidenes tjukkeste tåke, og selvom vi sto en meter fra den majestetiske bygningen, kunne vi ikke se den. Derfor begynte vi å snakke sammen i stedet…

Verste reiseminne: Da jeg havnet i rettsak i Marokko etter å ha kjørt på en liten jente som brakk benet. Grøss og gru.

[email protected]

Gode debatter er verdifulle. Vi ønsker oss en saklig debatt, og har ikke rom for hets, sjikane eller andre former for netthat. Bortebest fjerner innlegg som vi ikke føler hører hjemme i det offentlige rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *