Pengelens da og nå

I disse dager går Hellas tom for penger. Banker og minibanker stenges, og er de åpne så er det stor sannsynlighet for at de er tomme for kontanter. Samtidig vegrer butikker og restauranter seg for å la kundene betale med kort. Tanken er fremmed for oss. Dette er veldig u-2015.

Men i mine interrailglansdager tidlig på nitti-tallet, var det ganske vanlig å være pengelens i syden. En kamerat måtte haike hjem fra Kos fordi han hadde sluppet opp for kontanter. En annen tilbragte flere netter inne på kontoret til stasjonsmesteren på Dublin togstasjon mens han ventet på cashforsyninger hjemmefra. Den gang var det få som hadde kredittkort, og reisesjekker var det mest avanserte middelet vi hadde når vi skulle utenlands.

Reisekassa besto av en bunt med penger som hang i pose rundt halsen. Jeg husker hvordan jeg spinket og sparte for å nå den magiske summen av 10.000 kroner. Da var sommerferiens interrail i boks. Derfra skulle billetten betales, og det som var igjen var lommepenger. Jeg tror det ble drøye 7.000 kroner, og jeg følte meg steinrik.

Med 7.000 kroner spiste, sov og koste jeg meg i fire uker. Helt utenkelig i dag, så klart, når jeg fort bruker det samme beløpet på en helg hvis man skal kose seg slik 2015-standarden tilsier. Men på nittitallet var det annerledes. Sikkert fordi jeg var mye yngre, og klarte meg fint med en baguette og en banan til lunsj. Pensjonatene vi sov på var ikke akkurat strøkne heller, så der var det fort et par lapper å spare. Ofte sov vi på toget, og gjorde et poeng av å legge de lange etappene til nattestid, nettopp for å spare en natt på hotell.

Venninnene mine og jeg var 16, 17 og 18 år de somrene vi dro på interrail, og penger var aldri et tema. Bortsett fra da en av oss (ingen navn nevnes) syntes det ble slitsomt å sove med posen rundt halsen, og fant ut at det var like greit å legge den i hylla over der hun lå og sov. Dette skjedde på den lommetyvinfiserte strekningen mellom Paris og Marseille, og da hun våknet var posen med penger, pass og interrailbillett borte. Men det ordnet seg, og vi fikk et ekstra langt opphold i Marseille.

Lire, drakhmer, pesetas, sveitsiske franc, franske franc, escudos og pund var enheter vi forholdt oss til fordi vi måtte, men pengebruken var minimal uansett hvilken valuta vi handlet med. Jeg skeiet ut med et sandalkjøp, husker jeg. Håndlagde, greske sandaler som jeg brukte til de falt fra hverandre. Og i England gikk vi amok i en perlebutikk (sånne fantes ikke i Norge da), og kjøpte med oss forsyninger som vi lagde hattenåler av. De solgte vi til hattebuikkene på Glassmagasinet og Steen & Strøm, og satt igjen med en fortjeneste på 200%. Nice. De gikk såklart rett inn i reisekassa for interrail året etter.

Hadde jeg dratt til Hellas i dag, vel vitende at det er dårlig med kontanter der? Svaret er ja. Jeg hadde funnet frem posen rundt halsen, og dratt ned for å boltre meg i baklava og koselige øyer. Jeg var i Athen for bare to uker siden, og da var det ingenting som minnet om krisestemning. Tvert i mot. Folk shoppet, spiste på restaurant og virket optimistiske. Så dette har kommet like brått på for dem som for oss. Og det er tross alt nå grekerne trenger oss. De trenger penger, og vi trenger ferie.