Paris’ koseligste lunsj

Paris_MaSalleAManger_02

Oppoversmil, s’il vous plaît

Det finnes så mange bedre kvalifiserte skribenter enn meg som kan fortelle deg hvor du spiser Paris’ beste lunsj. Jeg er derimot ganske god på å teste koselighetsbarometeret. Jeg liker de stedene der du kan sitte ved bordet lenge, og hvor de ansatte faktisk smiler og får deg til å føle deg velkommen. For hva hjelper det med gourmetmat, hvis de ansatte har nedoversmil og får deg til å føle deg like velkommen som på et legekontor?

Paris_02

Slikk sol og drikk et glass rosévin på den trafikkstille plassen.

Ma Salle à Manger betyr “min spisestue” direkte oversatt. Og det er akkurat det det er: Eieren Florence sin spisestue. Hun hadde nemlig ikke en egnet plass til å dekke hyggelige bord og invitere venner på middag i leiligheten sin i etasjen over. Så hun åpnet like gjerne en restaurant, der hun vil at det skal råde en “mi casa, tu casa”-atmosfære.

Hun og kjæresten, Henry, ansetter helst bohemske personligheter som kelnere, fremfor trente servitører. Nettopp for å unngå den stive og stramme servicen som Paris er kjent for. De serverer frokost, lunsj og middag, og råvarerene kommer alltid ferske fra nærmeste marked. Det er godt nok for meg!

Paris_MaSalleAManger_01

Unntak for røykeloven

Restauranten ligger like bak hovedpolitistasjonen på idylliske Place Dauphine på øya Île de la Cité i hjertet av Paris. Det betyr ironisk nok at polititet aldri sjekker lokalet, så hvis Florence får lyst på en røyk like før stengetid, hender det at hun setter ut askebeger på bordene og gjør et unntak for røykeloven. Og hvorfor ikke? Hun er jo i sin egen spisestue!

Her finner du Ma Salle à Manger:

 

Vibeke Montero

 

Oppdragsgivere: Egmont Publishing (Kamille, Kamille Puls, Hjemmet, Foreldre & Barn), Bonnier (Tara, Tara Frisk), Vagabond, Aftenposten, VG, med flere.

Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.

Beste reiseminne: Da jeg møtte mannen min i soloppgangen på Taj Mahal i 1995. Det var tidenes tjukkeste tåke, og selvom vi sto en meter fra den majestetiske bygningen, kunne vi ikke se den. Derfor begynte vi å snakke sammen i stedet…

Verste reiseminne: Da jeg havnet i rettsak i Marokko etter å ha kjørt på en liten jente som brakk benet. Grøss og gru.

[email protected]

Gode debatter er verdifulle. Vi ønsker oss en saklig debatt, og har ikke rom for hets, sjikane eller andre former for netthat. Bortebest fjerner innlegg som vi ikke føler hører hjemme i det offentlige rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *