Jeg innrømmer glatt at jeg gruet meg til den dagen som var satt av til utflukten til Auschwitz-Birkenau, men du reiser ikke på høstferie til Krakow bare for å shoppe, rusle i gamlebyen og spise godt på klassiske melkebarer.

Stikkende risp i samvittigheten

Selv om jeg tidligere hadde vært i Sachsenhausen og Belzec (en ren utryddelsesleir sør i Polen hvor det bare lå grushauger tilbake) visste jeg at disse omvisningene – om enn smertefulle – bare var stikkende risp i samvittigheten med tanke på det som var i vente.

Jernbanesporene fraktet flere hundre tusen mennesker inn i Auschwitz-Birkenau og en sikker død.

Møtet med Auschwitz ville etterlate seg et åpent sår. Hodet var i forkant fullt av sort-hvitt-bildene av utsultede fanger med desperasjon og dødsangst i blikket.

På toppen av den kunnskap som allerede lå lagret, valgte jeg å friske opp hukommelsen – og forberede meg – med å lese Tatovøren i Auschwitz.  Jeg opplevde den ikke som stor litteratur i den forstand, men det er en sterk og gripende fortelling om to som ble kjærester i leiren, som overlevde, ved et skjebnens lykketreff fant hverandre igjen etter frigjøringen og skapte seg et nytt liv i Australia.

Lidelse og uhygge

De drøye fem milene i minibuss fra Krakow til Auschwitz gikk gjennom stille duskregn. Det var november. De store jordene ute på landsbygda var brungrå etter å ha gitt fra seg sommerens grøde. At vi beveget oss langt ut på landet var nettopp noe av poenget da naziregimet sommeren 1940 tok i bruk en gammel polsk kaserne med murhus og trebrakker som karanteneleir.

Kasernen lå langt fra folk og den var lett å utvide. Auschwitz 2 – Birkenau – ble bygd tre kilometer unna i oktober 1941. Bare den strekker seg over 1,4 kvadratkilometer. Ved siden av kjøkken og andre forvaltningbygg rommet leiren rommet latriner og rundt 300 fangebrakker.

Zyklon B, opprinnelig et plantevernmiddel, ble brukt i gasskamrene.

Fra mars 1942 var det en ren utryddelsesleir. Et av de mest ikoniske bildene fra Birkenau er jernbanesporet som førte frem til hovedporten og gjennom huset under tårnet. Der ventet døden for alle som kom dit. De fleste av dem jøder. 

I dag ligger stort sett restene av gasskamrene tilbake. Bare uhyggen og en piskende følelse av lidelsen hviler tungt over hele området. Å gå på den smale veien gjennom Birkenau var på mange måter det vondeste ved dagen i Auschwitz. I hvert fall var det denne erfaringen jeg var minst forberedt på. 

Full av turistbusser

Det finnes ingen nøyaktige tall over hvor mange som ble drept i Auschwitz som følge av nazistenes terrorregime, men det anslås til å være minst 1,1 millioner. Etter at Auschwitz-Birkenau ble etablert som museum i 1947, og i 1979 ble oppført på UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv, blir museet besøkt av mer enn én million mennesker hvert år.

Selv på en ganske grå novembermandag var parkeringsplassen som førte til hovedinngangen full av turistbusser. Spente, engstelige og ganske andektige varmet vi oss på et beger kaffe før den langbeinte, og meget kunnskapsfulle  guiden førte oss gjennom porten som er like ikonisk som bildet av jernbanesporet.

Buen som fører inn til en av de mest grusomme deler av menneskehetens historie.

Tyskernes slagord – «Arbeit macht frei» (Arbeid gjør fri) – er buen som fører inn til en av de mest grusomme deler av menneskehetens historie. Fangebrakkene står fortsatt slik de gjorde da leiren var i full virksomhet. Noen av konstruksjonene som nazistene ødela da de skjønte at nederlaget var forestående, og leiren ville bli frigjort av sovjetiske styrker, er bygget opp igjen med de originale delene.

Mange er mer eller mindre tømt for innhold, men inneholder utstillinger som uten ord forteller hvilke lidelser fangene gjennomgikk før de ble drept. Hundrevis av sko – eller reisevesker – samlet bak et monter sier mer enn tusen snapshots.

Knugende stillhet

For meg ble opplevelsen av Auschwitz helt annerledes enn jeg hadde fryktet. Historien grep meg ikke med kraftfulle klør og påfølgende mareritt. Like fullt gjorde bygningene, piggtrådgjerdene  og den knugende stillheten blant de mange som var dødsleir-turister sammen med oss, et sterkere inntrykk enn mange av de utallige og autentiske fotografiene jeg har sett. Den dominerende følelsen var sorg.

Det karakteristiske dødningehodet til SS markerer grensene. Her fra en av henrettelsesplassene.

Som sønn Jakob (28) sa etter å ha besøkt  Auschwitz på vårparten i fjor:

– Jeg har sett mange filmer og lest tusenvis av sider om Holocaust. Men det var først da jeg stod der ute mellom de nakne brakkene brakkene at jeg begynte å grine. 

Og sannsynligvis trenger vi alle å grine i møtet med det viktigste av alle minnesmerker over nazistenes utilgivelige forbrytelser. Mens gode muslimer en gang i livet er forpliktet til å besøke Mekka, bør et hvert menneske med samvittighet en gang i livet besøke Auschwitz.

HVORDAN KOMME DIT: Det går lokalbusser fra Krakow til Auschwitz, men det enkleste er å kjøpe seg en guidet tur. Alle hoteller formidler slike turer. Det gjør også en rekke turistkontorer.

Vi kjøpte vår tur fra www.polanstraveltours.com. Det kostet 150 zloty (kr 355)  per person og tok fra dør til dør. En dyktig guide som snakket meget godt engelsk fulgte oss hele veien.