Ål, æsj!

Er det noe som virkelig får meg til  å juble over å være på fremmed jord, så er det muligheten til å prøve nye matretter! Jo særere mat, jo lykkeligere blir jeg. Så da jeg dro til Brighton i sommer, og hadde forventet meg fish n’chips i lange baner, ble jeg overbegeistret da jeg fant en strandkiosk som solgte delikatesser fra havet: Kreps, østers, hjerteskjell, sjøsnegler, blekksprut, ål i gelé og krabbe. Dette var noe ganske annet enn frityrstekt fisk som smaker mer stekeolje enn hav.

24 himmelske timer i Brighton

 

Å spise er også å reise

Ål går på lik

Dessuten, jellied eels, eller ål i gelé, får meg til å tenke på noe jeg alltid har hørt – at ål går på lik. Det gjør om mulig den udelikate spiseopplevelsen enda mer motbydelig. For motbydelig er den. – Be careful with the bones, love! instruerer damen bak disken, og legger til at – You’d better put some pepper and vinegar on that.

Ikke er jeg glad i eddik, ikke i aspikgelé og ikke i uoversiktelige bein i fisk. Men jeg gjør som damen sier, i trygg forvisning om at denne retten er genuin, engelsk fattigmannskost fra 1700-tallet, da ålen stortrivdes i Themsen, og var en rimelig og næringsrik matkilde på Londons East End.

 

Hva smaker det?

Ikke så mye. Definitivt ikke gourmet. Mest pepper og eddik, men ettersmaken er litt melete, jernaktig. Hvis det gir mening. Bitene av ål er dekket av skinn, og har et ganske tjukt ben i midten. Dermed blir det (gudskjelov) ikke så mye kjøtt å spise opp, og geléen lar jeg ligge. Det viser seg nemlig at geleen ikke er aspik slik jeg først trodde. Det er ålens naturlige kollagen som siver ut i kokevannet og stivner når det blir kaldt. Som sagt: Gourmet er det absolutt ikke. Men eksotisk, javisst!

PS: Det kan hende jeg tar feil, men etter alt å dømme er Jellied Eels allerede i ferd med å bli en kultrett. Det finnes nemlig en ubertrendy nettside som tar for seg etisk mat i London, og den heter nettopp The Jellied Eel!