Ikaria – for de seriøst grekofile
Er du seriøst grekofil, faller du pladask for denne øyperlen som ikke finnes på det norske charterkartet.
Er du seriøst grekofil, faller du pladask for denne øyperlen som ikke finnes på det norske charterkartet.
Etter å ha bodd mange år i Hellas, og reist dit i enda flere, spør mange meg om hva min favorittøy er. Det er umulig å svare på, for hver øy har sin sjarm.
Skal jeg derimot peke ut en som skiller seg ut fra alle andre øyer, må det bli Ikaria.
Men, først en advarsel, eller hvordan du nå vil tolke det. Øya er helgresk, og alle skilt og menyer er derfor på gresk. Befolkningen har et anti-stressforhold til tid. Mange av dem bruker ikke klokke i det hele tatt. Butikker åpner og stenger når de finner det for godt, liksom. Ting tar tid. Veiene er smale, kronglete og enkelte steder svært bratte med hårnålsvinger. Det blåser. Mye. Kystlinjen er ugjestmild. Strendene er fulle av stein og med store brenninger. Du bør like å surfe, sånn ordentlig.
Øya ligger avsides og isolert, hvilket betyr at innbyggerne ikke henger med på alt det vi andre i verden styrer med. Du finner ingenting her som likner naboøya Mykonos, Samos eller Naxos. Bare en slags 70-tallssjarme.
Det var betydelig misnøye med den greske regjeringen som investerte lite i utviklingen av Ikaria i mellomkrigstiden. Den forble en av de mest tilbakestående områder i Hellas. Fram til 1960-tallet henvendte øyboerne seg heller til USA enn til Athen for hjelp til å bygge veier, skoler og sykehus. Fortsatt bor en rekke ikarere i New York. Øya hadde store lidelser grunnet sult og fattigdom under aksemaktenes okkupasjon av øya under den andre verdenskrig. Det er ingen tall på hvor mange som faktisk døde i elendighet, men det er kjent at bare i landsbyen Karavostamo omkom over 100 mennesker av sult.
Etter krigen var et flertall av øyboerne sympatisk innstilt til kommunismen, et fenomen som oppsto flere steder i Hellas og i Europa. Den greske regjering benyttet seg av øya for å forvise i alt 13 000 kommunister fra 1945 til 1949. En av de som ble forvist hit, var den berømte komponisten Mikis Theodorakis.
Det meste av øya er dekket av store skoger med pinjer og korkeik, eller stein. Du kjører deg lett bort. Garantert. Det er vanskelig å finne frem, med mindre du klarer å tolke kroppsspråk og gresk, om du finner folk når du står hjelpeløs med brekket på i en bratt bakke midt på øya.
Fordi de har legendariske landsbyfester, kalt panagyri, der du er blant de svært få turistene som får høre fantastisk musikk, og se imponerende kondis fra de yngste til de eldste. De holder på i timevis! Alle benker seg rundt langbord, der du kan innta billig, knallgod mat, og bli kjent med alle.
De har en sjelden fin vin basert på druesorter som stammer fra antikken. Ikaria er vinguden Dionysos’ fødested. Pramnisk vin er legendarisk, og nevnt i Odysseen.
De har verdens sunneste kosthold, som smaker fantastisk.
Bo gjerne på agroturismo hos Eleni og George Karimalis for å få ekte vare. Eleni holder også matkurs. Eller meld deg på et matkurs med Diane Kochilas, som har skrevet 18 kokebøker.
For den som leter finnes det avsidesliggende strender du kan ha nesten helt for deg selv, med et glassklart, turkist hav du aldri har sett maken til.
Fordi du kan leke i fantastiske dønninger og brenninger, for eksempel på Mesakhtistranden, som er nesten helt hippie. For deg som elsker 70-tallet. Lær deg å surfe på Ikaria Surf School.
Evdilos er havnebyen der både gamle, små barn og familier kan kose seg sammen en lørdagskveld, uten listepop fra en eller annen høyttaler.
Ikarere er blant verdens lykkeligste og lengstlevende mennesker. Luksus betyr noe helt annet for dem, enn for oss hjemme.
Vel, får du lyst til å dra dit, eller ikke? 😉