Elsk, spis, gå

Jeg opplevde ikke én vei eller et land, da jeg gikk pilegrimsleden til Santiago de Compostela. Jeg opplevde flere land og også meg selv.

Jeg opplevde ikke én vei eller et land, da jeg gikk pilegrimsleden til Santiago de Compostela, nord i Spania. Jeg opplevde flere land og også meg selv.
Jeg gikk meg vill i fjellene hjemme i Castilla y León. Da natten kom, sank temperaturen ned i åtte til ni grader, og jeg hadde bare t-skjorte og shorts på meg. Jeg hadde heller ikke mat eller vann med meg, og trodde ikke jeg skulle komme meg levende gjennom natten. Men jeg orienterte meg etter stjernene slik pilegrimene gjorde på sine reiser. Og da det lysnet av dag, møtte jeg en gjeter som viste meg veien til en landsby.
Da lovte jeg å gå pilegrimsleden til Santiago de Compostela.
Et par år senere stod jeg i Saint Jean Pied de Port i Frankrike, og la ut på min livs reise mot Santiago de Compostela vest i Spania – til fots. Det er en 775 kilometer lang vandring.

Du skal gå lett

Pilegrimsveien starter egentlig der du bor, men det er hit, på den franske veien, som den kalles, flest mennesker søker seg når de skal gå sin pilegrimsvandring. Hvert år går cirka 115 000 mennesker fra 117 land deler av eller hele pilegrimsruten til Santiago de Compostela med sin tusen år gamle katedral. Det er her apostelen Jakob skal være stedt til hvile. Derfor er byen og katedralen blitt et så viktig pilegrimsmål for verdens kristne. Denne veien ble satt på Unescos gjeve verdensarvliste i 1993 fordi det er 1 800 bygninger av stor historisk betydning langs ruten.

Men dette er også en smertens vei. Det første jeg møtte her ved Puerta de España, den spanske døren, er fjellkjeden Pyreneene. Her klatret jeg i 1 600 meters høyde. De bratte høydemeterne ga innsikt. Jeg skjønte at jeg ikke kunne bære 20 kilo på ryggen når jeg gikk tre mil om dagen. Jeg måtte kvitte meg med bagasjen. Slik er det også i livet. Har vi for stor bør, blir livet tungt. Etter noen dager vandrer du inn i en annen verden. Jeg ble isolert fra avisoverskrifter og e-post. Samtidig møtte jeg mennesker fra alle sosiale lag fra alle verdensdeler, mange er på søken etter en ny retning i livet sitt.

Helbredelse og historie

Men den største gleden, var å kunne glemme meg selv. Folk har lagt ut på pilegrimsvandringer i over tusen år, enten for å takke høyere makter, for å be om tilgivelse for sine synder og rense sjelen. Og på veiene har de satt spor etter seg som får deg til å undre. I den første byen du møter på, Roncesvalles, bygget biskopen av Pamplona sammen med kong Alfonso I av Aragón et sykehus for pilegrimene allerede i 1127. Her stod det også ifølge et berømt fransk dikt, Rolandskvadet, et slag mellom kristne og hedenske maurere i 778. I virkeligheten var det ikke slik. Det som skjedde var at den franske hærføreren Roland mistet livet da hans trupp ble angrepet av baskiske røvere. Det er historie og eventyr i hvert skritt.

Du deler og du får

Rundt 1150 skrev pave Callixtus II verdens første guidebok, Codex Calixtinus, på 225 sider. Han oppfordrer folk til å gjøre en pilegrimsvandring. Boken gir tips til hvor de bør stoppe, hvilke religiøse vidundere man kunne oppleve og hva måtte passe seg for, veiene var slett ikke trygge den gangen. Men han forteller også om Sankt Jakobs mange dyder. Apostelen Jakob var Jesus’ første følgesvenn. Etter Jesus’ død, reiste Jakob til Spania som misjonær. Han reiste imidlertid tilbake til Jerusalem hvor han ble halshugget på ordre fra kong Herodes Agrippa og ble dermed den første av Jesus’ apostler som led martyrdøden. Den døde kroppen ble lagt i en båt av marmor og en engel skal ha styrt den gjennom Gibraltarstredet og langs Portugal til kysten av Galicia hvor den ble skylt i land. Kanskje ligger de gamle sagnene og religiøse fortellingene i luften? Kutymen på pilegrimsleden er å dele i god kristen skikk. Det er en del av opplevelsen.

Det finnes hoteller og herberger på hele ruten. Og her hadde jeg mange av de store opplevelsene. De er greit utrustet og jeg kunne spise og dusje. Her sov jeg sammen med 50 andre mennesker på samme rom. Også fikk jeg høre hvor de kom fra og historien deres. Hadde jeg ikke barberskum, fikk jeg låne av ham ved siden av meg.  Det å sove sammen når folk snorker og kanskje har sure føtter, gjorde meg ydmyk. Det å være ydmyk var den andre lærdommen.

Nyt

Men det er ikke bare sjelen som får næring på denne reisen. Magene blir fornøyde all den tid ruten går gjennom flere av Spanias ulike mat- og vindistrikter. Spania er ikke et land når deg gjelder mat, det er flere land som hvert og ett har sine tradisjoner.  Det gode liv begynner allerede i Navarra, det autonome fylket der Pamplona er hovedstad. Pamplona er kjent for sin gastronomi i verdensklasse, men typiske for distriktet er retter som sopp med foie gras og artisjokker med skinke eller laks fra Bidasoa-elven. Mange er bevandret i spanske tapas, men de egentlige verdensmesterne i denne grenen er baskerne. Deres tapas kalles pintxos (spyd). På de små «tannpirkerne» fester de små smaksrike kunstverk – for eksempel friske, salte ansjos med chili. Ruten ender opp i Galicia og Santiago de Compostela med sine spektakulære fiske- og sjømatretter og fine albariño-viner. Det er heller ikke dyrt, som ellers i Spania har alle restauranter menú del día, trerettere med vin fra cirka ti euro. På vandring levde jeg for 20 euro dagen. Også delte vi, da. Det ble mange sene kvelder der vi delte flaskene våre.

Løftet mitt var tuftet på både overtro og følelser. Og jeg kom tilbake som en annen person. Og med venner over hele verden. Jeg forsøker å holde på den gode følelsen i hverdagen.

 

Camino de Santiago  Instagram

Fran Fernandez

Oppdragsgivere: Jeg er spansk, og bor i Spania i Salamanca, som er en liten universitetsby. Jeg har tidligere bodd mange år i Barcelona, dit jeg flyttet for å ta et fotokurs. Slik startet jeg min karriere som frilansfotograf. Jeg har jobbet for mange norske publikasjoner som reportasjefotograf i samarbeid med ulike journalister, blant andre i VG, Aftenposten, Dagsavisen, NTB Tema, Dagbladet, Magasinet, Hjemmet og KK. Jeg har også hatt oppdrag i internasjonale byråer som Pearson og Dk.

Favorittsted: Lisboa. Fordi selvom det er Portugals hovedstad, så ligner det mer en småby. Å vandre gatelangs, slå av en prat med lokalbefolkningen, hoppe på nummer 28-trikken til Alfama, ta verdens beste kaffekopp på Confeitaria Nacional, gå seg vill i Barrio Alto på jakt etter en fest bak en hvilken som helst dør… i Lisboa går tiden sakte.

Beste reiseminne: El Camino de Santiago. Å gå fra den franske grensen til Santiago de Compostela i Spania i en måned der over 760 kilometer skal tilbakelegges virker ikke som en nytelsesreise før man begynner. Men El Camino er mer enn en reise. Det er å møte andre vandrende fra hele verden med Nord-Spanias varierte regioner og landskap som kulisse. Det er maten underveis, og gjestfriheten man møter. Og ikke minst, å isolere seg fra det moderne livets stress for å finne tid til å reflektere og til å finne seg selv. En pilegrimsferd er en annerledes måte å reise på.

Verste reiseminne: På en reise til Nepal måtte jeg bytte fly i Karachi (Pakistan), og ettersom tiden i transit var veldig lang hadde reisebyrået ordnet et hotell i Karachi by (til tross for at vi ikke hadde visum). Hotellet hadde fire stjerner, men de skitne rommene, måten de ansatte behandlet oss og den elendige maten kvalifiserte ikke engang til en ussel stjerne. Jeg mistet lysten på hele byen ettersom det var førti grader ute, intens luftfuktighet og skyer av malariamygg.

[email protected]

More from Fran Fernandez

Fiskerne i Kerala

 den indiske staten Kerala, sør i India, ligger det en liten landsby,...
Les mer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *