Rethymnon: Klokka er 19.20, og sulten romler i magen…

– Kom og se hvor fersk fisk vi serverer! Alltid dagens fangst, og vi veier alltid fisken før du bestiller så du vet hva det koster. De andre restaurantene viser deg ikke råvarene først. Kom da, så skal jeg vise deg!

Jeg nesten slepes inn på en av de idylliske restaurantene som ligger lengst ned i havna. Her hadde det vært helt perfekt å sitte å spise, dersom man ikke først ble spist av kelnerne/innkasterne. Som blodtørste haier går de til angrep på pyntede turister med sult i blikket.

– Vi er best! Tror du meg ikke? Se her, sier kelneren, og blar opp under Rethymnon i guideboken. Sidene faller nesten fra hverandre, for jeg er ikke den første som må tvangslese. Der står det svart på hvitt at restauranten hans anbefales. 

– Bra! sier jeg, men vi har en reservasjon et annet sted, noe som er sant. Resten av reisefølget står på den andre siden av restaurantgaten og venter på meg. Men denne korte promenaden er som et hinderløp, av guidebøker, salgstriks og baksnakking. På neste restaurant blir jeg nemlig også stoppet, og spurt om jeg virkelig tror at den restauranten jeg akkurat har gått forbi er den beste? Det er den nemlig ikke, fortetter han, nå på innoverpust.

Er du kelner eller soldat? får jeg lyst til å spørre etter at jeg høflig har forsøkt å forklare at jeg må gå videre. Men han gir seg ikke, og blar opp i en annen guidebok, peker på publiseringsåret, og sier at den jeg ble vist ved siden av var fra 1995. Denne er fra 2013, og der står det ingenting om naborestauranten. Det står ikke noe om hans restaurant heller, og det skjønner jeg godt. For hvem orker egentlig å spise i en krigssone?

 

Roligere forhold og bedre mat på Veneto i gamlebyen.
Roligere forhold og bedre mat på Veneto i gamlebyen.

Prøv heller Veneto Restaurant som ligger inne i gamlebyens labyrint. Restauranten ligger i et gammelt kloster, de har en egen vinkjeller som er sjuhundre år gammel, og spesialiserer seg på typisk, kretisk mat.