Jeg har til gode å forstå sjarmen med camping. I hvertfall den typen camping som involverer fulle campingplasser, sju dusjkabiner fordelt på en trillion damer og campingnaboer som ikke viser hensyn. Og da har jeg ikke engang begynt å snakke om mangelen på komfort når man skal sove på en tre centimeter tykk «selvoppblåsende» madrass som mister luft i.l.a natten.

Campingbrems, jeg?

Men for all del, denne ferieformen har sikkert sine (godt) skjulte fordeler, og jeg skal ikke være familiens campingbrems når alle vil på teltferie. Lyskysten elsker jeg jo, så jeg kan strekke meg ganske langt for å nyte dens myke sand, krystallklare bølger og verdens vakreste solnedganger.

Det eneste kravet jeg hadde på forhånd var at vi skulle ha et telt det gikk an å stå oppreist i. Jeg har nemlig selvinnsikt nok til å vite at jeg blir amper av å krabbe rundt i et 50 graders varmt telt og lete etter bikinier, doruller, myggspray, og alskens andre duppeditter man trenger når man skal leve i primitive forhold tett på naturen. Kan jeg stå oppreist med et visst albuerom gjør det situasjonen mange hakk bedre.

Det var ikke selve teltet som var problemet… men totalopplevelsen.

Teltdukenes Buckingham Palace

Derfor kjøpte vi det største teltet penger kunne kjøpe. Et fem-mannstelt med plass til åtte personer. Minst. Takhøyde 1.80m, om ikke mer. Det var en bra start. Vi hadde også med oss fire selvoppblåsende liggeunderlag som vi har brukt før. På ferie vil jeg nemlig helst bli svimmel av vakre utsikter og gode hvitviner – ikke masseoppblåsing av madrasser.

Vi ankom Camping El Palmar med godt mot.  Helt til vi ble vist de tre parsellene som var igjen. To av dem var for små for vårt Buckingham Palace. Den siste parsellen lå inneklemt mellom tre andre småparseller, der ungdom tidlig i tjueåra hadde strødd om seg med søppel og halvfulle ølflasker. Og i denne siste setningen ligger grunnen til at vi allikevel bestemte oss for å slå opp teltet vårt her. Jeg så flaskene som halvfulle. Optimistisk, som alltid.

For er man på ferie, så satser man friskt på å ha det bra. Man fokuserer på det fine i situasjonen – som at det var 500 meter å gå til nærmeste toalett (fortsatt usikker på om det er bra eller dårlig), og at det gikk som en lek å sette opp teltet. På under en time hadde vi slått opp camp og allerede glemt eimen av cannabis som sivet inn fra naboen fem centimeter bak teltet vårt.

Hvordan gikk det? Resultatet kan du se i filmsnutten nedenfor:

 

Dråpen som fikk campingbegeret til å renne over var at da vi kom hjem fra stranden på dag to, hadde vi fått en ny nabo. En gjeng ungdommer som likte å spille musikk veldig høyt fra bilstereoen sin. Vi klagde til innehaveren av campingplassen, som sa at vi ikke burde bekymre oss. De skulle sikkert ut senere. Hmmm, ja, og hva når de kommer tilbake igjen – i to, tre-tiden på natten?

Er vi gamle eller kloke?

De nye naboene uten folkeskikk, liggeunderlagene som vi måtte skjøte med superglue i løpet av første natten, et kvarters kø til dusjen, den konstante hasjrøykingen hos naboen og den nonchalante holdningen til innehaveren førte til at vi først lurte på om vi hadde blitt skikkelige gamliser. Men det avslo vi fort. Saken var heller at vi var de eneste i en mils omkrets med vett nok til å skjønne at dette smakte mer av flyktningleir enn ferie. Så etter én natt (som skulle ha vært tre) pakket vi like fort sammen som vi hadde pakket ut. Og mens vi satt i bilen og ventet på at mannen min fikset refusjon av de to siste nettene, sa Mattis (15) – som tydeligvis kjenner meg bedre enn de fleste: IKKE SI «DET VAR DET JEG SA!»