Takk England – du ga meg «people skills»

Jeg vet jeg ikke er alene om å elske England. Nordmenn flest har et varmt forhold til øygruppa som ligger bare nitti mil i luftlinje vest for Norge. Kanskje fordi vi er vokst opp med Agatha Christie på TV, og fordi den tørrvittige, britiske humoren appellerer så inderlig til oss? Tenk Black Adder, Monty Python, Ricky Gervais. Uansett, så var England førstevalget mitt da jeg skulle studere. Jeg hadde kjedet meg på Blindern, og brukt et reiseår i Asia og Europa på å finne ut at jeg heller ville studere noe kreativt enn akademisk. Jeg var allerede interessert i foto, og søkte meg til Falmouth University i Cornwall for å ta en bachelor i Photographic Communication.

Englands beste loft

Jeg var 21 år da jeg flyttet til England, og her møtte jeg mennesker fra helt andre bakgrunner enn meg selv. Det var sunt. Forfriskende. Og ikke minst, jeg flyttet inn hos Jon og Vicky. Et ektepar som da var i femtiårene, og som skulle bli mine venner for livet. Jeg bodde i loftsleiligheten i det hundre år gamle, viktorianske huset deres i tre år, og stortrivdes fra første sekund. Kanskje fordi Jon insisterte på å la enorme julekuler henge i trappeavsatsen sommer som vinter? Kanskje fordi han hadde høyttalere over hele huset, og vekket meg i helgene med klassiske mesterverk? Eller fordi de to var så glade i hverandre og utstrålte lykke? Det var nok en kombinasjon av alt.

Som å vinne i lotto

Det skadet heller ikke at Jon var lidenskapelig fotograf, og hadde eget mørkerom på loftet med utstyr av topp kvalitet. Det lå vegg i vegg med mitt rom, og jeg fikk full tilgang. Hvor heldig går det egentlig an å bli?! De tok meg under vingene deres som en datter (selv om de hadde tre døtre fra før), og åpnet sin verden for meg med den største selvfølgelighet. Inn i teatergruppa, inn i vennegjengen full av spennende mennesker, til markeder i Cornwalls indre (der vi ble overbudt av selveste Bob Geldof i en auksjon) og for å fotografere damplokomotiver og østersfiskere. Jeg tenker alltid at Jon og Vicky har vært en av livets store gaver til meg.

– Vibecks, we’re off to the pub. Wanna come? var gjengangeren hver helg.

Den dag i dag får jeg fortsatt håndskrevne brev og CD’er med klassisk musikk fra Jon, og jeg sluker hver setning og hver note.

Om engelske jenter

Å bli kjent med briter 50+ var et privilegium. Å bli kjent med britiske studenter på min egen alder var en helt annen opplevelse. Guttene var greie, morsomme og åpne. Jentene var baksnakkende, kjedelige og skeptiske. Nå generaliserer jeg, så klart. Men jeg kan med sikkerhet si at vennskapene jeg tok med meg videre i livet enten var pensjonister, engelske gutter eller norske jenter. Pluss Fata, en herlig, bosnisk jente som hadde flyktet til England under borgerkrigen i Jugoslavia. Buketten var fargerik og variert, men den inneholdt ikke en eneste engelsk jente. Og det er ganske rart, for jeg er en typisk venninnejente.

Om landsbylivet i England

Cornwall viste seg å være det perfekte stedet å studere. Opprinnelig hadde mitt indre, urbane vesen trodd at jeg skulle svippe inn til London for å få med meg metropolens konserter og uteliv i helgene, men lite visste jeg at hovedstaden like gjerne kunne ha ligget i en annen tidssone. I praktisk distanse lå London TI TIMER med offentlig transport fra Falmouth. Derfor ble det til at jeg holdt jeg meg i Cornwall, i en sfære som tiltrekker seg surfere, pensjonister og seilere – og hvor sub-tropiske planter som palmer og rhododendron stortrives. Helgene hadde samme, fast rytme: Våkne til klassisk konsert over høyttaleranlegget, møte norske venninner på shopping (sorry Lånekassen, studielånet røk på vintage kjoler) og cream tea. Så en tur på puben med mine landlords og deretter en pub crawl med gutta fra fotoklassen. Det var livet på sitt beste. Kremen av tjueårene. Det vet jeg nå, men forsto det kanskje ikke helt da.

England på sitt beste

Det var mye jeg ikke helt forsto da. Som at Cornwall er et unikt stykke England med keltisk historie og en frihetssøkende sjel. Det fant og finner fortsatt klangbunn hos meg, og kanskje er det derfor jeg trivdes så godt? Å oppleve steder som magiske St. Ives med sin kunstneriske puls og vesle Mousehole med gater så smale at bare Twiggy kan passere, bidro selvsagt til opplevelsen. Postmannen og jeg var på hils, akkurat sånn jeg hadde forestilt meg at Englands landsbyliv skulle være. Også var det Falmouth – turistby om sommeren, og studentby i lavsesong. Men mest av alt var Falmouth en høyst levende by med maritime tradisjoner. Jeg fotograferte de lokale østersfiskerne som viste en enorm omsorg for naturen de beskattet. Selve fiskelisensen var en metallring. Passet østersen gjennom ringen, var de for små, og ble kastet uti igjen. Det ga meg verdifull innsikt som jeg skulle ta med meg videre.

Dop nok for meg

Mine medstudenter hadde varierte, og helt andre bakgrunner enn meg. En hadde vokst opp med gjengslagsmål i Coventry. En hadde vokst opp i idylliske Yorkshire Dales med lam utenfor døra. Min bosniske venninne insisterte på å fotografere landskap preget av fredfylt ro. Jeg forsto hvorfor – uten å stille for mange spørsmål. En hadde byttet navn fra Jack Rogers til Jack Daniels – for å bli lagt merke til som fersk fotograf. Mange røyket hasj i friminuttene og poppet piller i helgene. Det fristet meg aldri. Å ta inn et nytt land i alle dets nyanser var dop nok for meg.

Mørke rom som lærte meg å se

Jeg studerte foto i negativenes tid, og levde i en litt døgnvill verden som besto av mørkerommets magi. Når jeg fremkalte svart-hvitt-bilder kunne jeg bruke en rød lampe for å se. I mørkerommet for fargefremkalling var alt beksvart, og det er nesten rart at det var dette mørket jeg lærte meg å se. Ikke bare så jeg verden med fotografisk blikk, men jeg begynte også å skimte det som skulle bli min sti videre i livet. Fra studiene i England gikk veien videre til jobb som faglærer på fotolinja på Sogn videregående, Oslos største yrkesskole. Også det et privilegium med topp motiverte elever. Så ble jobben til frilanstilværelsen jeg fortsatt lever av i dag: Å produsere tekst og bilder fra mine reiser verden rundt.

Takk England

Tilfeldighetene har vært gode med meg, og jeg er dypt takknemlig. England lærte meg mer enn å smøre clotted cream på scones’ene før syltetøyet. Mer enn å bo hjemmefra, som jeg egentlig allerede var vant til. England lærte meg å snakke med mennesker i alle aldre og fra alle bakgrunner. Jeg forsto at absolutt alle har en interessant historie, og at det gjelder å lytte mer enn man snakker. Jeg velger å tro at det er derfor vi har fått to ører og en munn – noe jeg prøver å huske.

>>Kanskje vil du også lese om mitt år i Frankrike som 16-åring, eller da jeg var 19 og jobbet på pub i Irland?