4 reiser er bedre enn ingen

reiseblogg Bortebest oppsummering

Jeg er ganske sikker på at ingen trenger nok en påminnelse om hvilket begredelig år vi endelig skal vende ryggen til. Et sant uår for alle oss som elsker å reise. I min lille årskavalkade skal jeg derfor heller fokusere på de få reisene jeg faktisk var på. Fire reiser. For en som lever av å reise (eller rettere sagt, levde av å reise), er fire reiser ingenting. Men i 2020 var det mye! 

JANUAR – cruise i Sør-Afrika

Jeg seilte fra Cape Town, til Port Elizabeth, videre til East London, Durban og Richard’s Bay – og tilbake. Det tok 12 dager.
Sånn burde alle frokoster serveres: på egen balkong med havutsikt.

Azamara er et datterselskap av Royal Caribbean, og de har tre små skip med plass til omtrent 700 passasjerer. Opplevelsen er langt mer eksklusiv enn megaskipene mange assosierer med cruise. Jeg nøt hver eneste sekund – ikke bare ombord, men også spekakulære Cape Town før og etter cruiset. På forhånd var jeg veldig spent på hvor trygg/utrygg jeg ville føle meg, for jeg har hørt mange historier om sikkerheten i Sør-Afrika. Det har sikkert du også! Konklusjonen var at jeg følte meg overraskende safe i Cape Town, mens jeg var litt mer usikker i havnebyene underveis. Sannsynligvis fordi vi ble advart av rederiet mot å bære synlige verdisaker. De anbefalte også at vi holdt oss til konstruerte turistsentre i havnebyene fremfor å utforske byene på egen hånd. Nå skal det sies at rederiet tilbyr fantastiske ekskursjoner og safarimuligheter i hver eneste havn. En perfekt mulighet til å kombinere luksuscruise og safari. I like!

Les mer om dette drømmecruiset her

Durban var min favoritthavn. North Pier er den perfekte baren for en sundowner før man seiler videre.

Februar – Kjapp tur innom God Morgen Norge

I slutten av februar rakk jeg en kjapp tur innom God Morgen Norge-studioet for å tipse om skjulte sommerperler ved Middelhavet. De tipsene fikk ingen bruk for!

Du finner innslaget her

Mars – Paris!

Vårsol i Paris før corona setter en stopp for alt av reiseliv.

Den 12. mars dro jeg til Paris med datteren min for å feire bursdagen hennes dagen etter. Paris er hennes favorittby, og vi hadde gledet oss lenge. Ble det som vi trodde? Nei. Corona-alarmen var allerede i ferd med å gå, og vi vurderte å kansellere reisen. Dette var allikevel før vi forsto det store alvoret, så vi dro. Vi jafset i oss croissanter, satte tennene i myke makroner, shoppet, ruslet og nikoste oss.

Vi rakk den siste dagen Louvre var åpen før museet stengte ned. Vi rakk en saftig entrecôte og en enda saftigere moelleux au chocolat på den fantastiske nabolagsbistroen “Au Bouquet Saint Paul” (adresse: 85 Rue Saint-Antoine). Anbefales! Så smalt det. Paris stengte ned søndag den 15. mars, og vi bestemte oss for å reise hjem tidligere enn planlagt. Dette har utvilsomt vært året der gode reiseforsikringer er GULL VERDT!  

April og mai – Lock down

Jeg vil aller helst bare spole over siste halvdel av mars, april og mai. Blytunge måneder med et regime som slo ned som et sjokk i meg. Over natten var friheten vår borte. På det verste kunne vi ikke gå ut i Spania. Politiet patruljerte i folketomme gater, og jeg husker hvor redd jeg følte meg. Ikke så redd for selve viruset, men for ringvirkningene av en så dramatisk lock down. Små, familiedrevne butikker og barer gikk konk på kort tid. Mange – enormt mange – sto uten inntekt. Hvor lenge kan man fortsette sånn, uten at kriminaliteten øker? Ikke veldig lenge. 

Jeg bestemte meg for å lære meg noe nytt!

Lockdown-månedene er nå som et vondt mareritt. Jeg prøvde å lære meg å spille gitar. Det gikk dårlig. Jeg bestemte meg også for å kutte ut kjøtt. Det har gått langt bedre. Jeg har ikke savnet kjøtt et sekund, og jeg spiser fortsatt fisk og sjømat.

Juni – svipptur til Tarifa

Herregud, følelsen av å sjekke inn på hotell var helt fantastisk!

Etter at de strenge lockdown-reglene løsnet litt i Spania i juni, åpnet reiselivet sakte, men sikkert opp igjen. Nye regler for frokostservering, hygiene og sosial avstand ble implementert, og jeg ønsket å bidra til å løfte reisenæringen. Dermed ble det en etterlengtet langhelg i Tarifa på sørspissen av Spania. Her kan du speide over til Afrika, og nesten lure deg selv til å tro at du kan svømme over.

Frokostbuffeten ble erstattet med etasjefrokost. Helt greit for meg!
Hotel La Residencia ligger sentralt i Tarifa by, og er et hundevennlig og svært vakkert hotell.

Mine restauranttips i Tarifa

Juli – Staycation

Hjemmetid er vanligvis fremmedord for meg. Med lockdown og reiserestriksjoner har jeg hatt anledning til å finpusse på FOTOKURSET mitt som jeg holder i samarbeid med Journalistskolen. Kurset er online, og passer for alle som vil lære seg storytelling med bilder. Nå har over hundre studenter tatt kurset, og mange har fått bildene sine på trykk i landets aviser og magasiner. Dette har vært utrolig gøy for meg å jobbe med, og ikke minst, helt nødvendig nå som jobben min som reisejournalist har falt helt bort.

Du finner fotokurset her

August – Bobilferie for en bobiljomfru

Hadde noen sagt til meg for et par år siden at jeg skulle på bobilferie, hadde jeg fått meg en god latter. Nå har jeg endret mening!

Hva gjør man når man nesten eksploderer av reiselyst i en verden rammet av en pandemi? Man tenker annerledes. I Norge reiste man på Norgesferie. Jeg, som var i Spania, valgte å dra på bobilferie til Galicia og Portugal. Her kunne vi være i vår egen lille boble på fire hjul, og vi kunne ha med hunden. Det var to viktige føringer for årets sommerferie. Og for en ferie det ble!

Maskert sommerferie: Med bobil og masker følte vi at vi kunne ivareta smittevernsreglene på vår ferd gjennom Spania og Portugal.

Jeg har lenge drømt om å utforske Galicia – Spanias nordvestlige hjørne. Området er kjent for himmelsk sjømat og sykt god hvitvin laget på albariñodruen. Det skal ikke mer til for at jeg blir skikkelig gira. 

Har du ikke smakt hvitvin fra Galicia har du mye å glede deg til!
Og nevnte jeg Galicias strender? Dette er som å komme til Karbia, minus den gode badetempen.

Galicia levde på alle måter opp til sitt gode rykte! Jeg kan love at det kommer en reportasje om denne fantastiske skattekisten av en utpost i løpet av 2021, for dette gleder jeg meg til å skrive om. 

“Pulpo a la gallega” betyr noe sånn som blekksprut sånn som de lager den i Galicia. Jeg har aldri smakt maken!
Vi var også innom Portugal, og fant en magisk perle i bittelille Piódão.

August og september – etter den søte kløe…

Mot slutten av august slo Coronabølge nummer 2 inn over Spania. Verst var det i Madrid og Aragon, men hele landet ble lammet på nytt. Denne gangen visste man hva som ville skje på intensivavdelingene, og nye restriksjoner kom raskt på plass. Her, som i Norge, var målet å åpne skolene ved skolestart. Dette var en litt merkelig limbo-periode, syntes jeg. Man var forberedt på det verste, men håpet på det beste.

Oktober – Velkommen Ragnar!

Jeg har ønsket meg en ny valp lenge. Da jeg forsto hvordan dette året kom til å bli, bestemte vi oss for å gjøre alvor ut av ønskene.

Da jeg fikk min første hund for to år siden, skjedde det noe med meg. Jeg tenkte “hvorfor i all verden har jeg ikke gjort dette før”? Det var full klaff, og Fado er virkelig en helt perfekt hund for meg om min familie. Kan ikke understreke nok hvor viktig det er å finne en hunderase som passer inn i egen livsstil! Fado er en portugisisk vannhund, og jeg var ikke et sekund i tvil når vi bestemte oss for ny valp. Det måtte bli en hund fra samme oppdretter.

Ragnar og Fado, liten og stor – og veldig gode venner.

Vi hentet Ragnar den 2. oktober. Da var han ni uker gammel, og så utrolig stas å få et nytt familiemedlem. Alle som har hund, kjenner denne følelsen. Hunder blir familiemedlemmer, bestevenner og sjelevenner. Mange har spurt meg om navnet. Ragnar. Hvorfor? Det er rett og slett fordi oppdretteren har et tema for hvert kull. Fados kull var kunstnerkullet. Han het opprinnelig Botticelli, men vi syntes det var snobbete og ønsket noe med portugisiske røtter. Ragnars kull var vikingkullet. Vi likte navnet umiddelbart, og ettersom det har en norrøn tilknytning, syntes vi det ga mening å beholde det. 

En firebent engel! Ragnar har bragt mye glede inn i et drittår uten sidestykke. Jeg er han evig takknemlig!

November og desember – dårlig avslutning på et dårlig år

Nå som 2020 er ferd med å renne ut (takk og lov!), har det vært noen lyspunkter mot slutten av året. Trump ble ikke gjenvalgt og corona-vaksinen ble utviklet. Må nesten sende ut en takk til universet og alle andre krefter som har vært i bevegelse her.

For å virkelig sette to streker under hvor elendig dette året har vært, måtte jeg ta farvel med katten min Picassa på lille juleaften. Hun rakk å bli 13 år, og vil bli inderlig savnet.

Jeg føler meg rimelig trygg her jeg sitter, klokken kvart på fire nyttårsaften, at vi ikke rekker flere triste nyheter i 2020. Jordskredet på Gjerdrum kom som spikeren i kista. Jeg har ingen, absolutt ingen, ønsker for 2021 utover at det må bli et bedre år. Et raust, morsomt, trygt år som gir oss troen tilbake på at verden er et godt sted. Om vi kan reise eller ikke, spiller plutselig ikke så stor rolle lenger. Det viktigste er at vi tar vare på hverandre, og får bukt med dette viruset en gang for alle.

Godt nyttår! Og la oss takke Lucifer og Mefisto for det gamle.

More from Vibeke Montero
Turistpass – smart eller ikke?
Storbyferie er deilig, men akk, så dyrt. Vi har lagt fem av...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *