Uganda: Skammens øy - Reisemagasinet Bortebest

Lake Buniyoni ser ved første øyekast ut som en idyll. Den forsyner lokalbefolkningen med kreps og fisk, og er en av Ugandas få innsjøer som hverken har flodhester eller krokodiller.

Men midt i innsjøen ligger det en bitteliten øy med en brutal historie. Punishment Island er på størrelse med en Narvesen-kiosk, og midt på øya står det et tre. Resten består av siv.

Maudas historie

-Jeg husker godt den dagen jeg ble fraktet til øya, forteller Mauda Kyitaragabirwe. Jeg sitter i den vesle jordhytta hennes på øya Burimba, en kort båttur fra Punishment Island, og hører den gamle damen fortelle om sitt liv.

Mauda sitter i den lille jordhytta si og tar oss med sekstisju år bakover i tid. Foto: Spencer_travel_photographer

-Jeg var over halvveis i graviditeten, og faren min og storebroren min fremprovoserte at jeg aborterte barnet jeg bar ved å slå meg gjentatte ganger i magen. Den gang var det stor skam å bli gravid utenfor ekteskap, og kunne ikke lenger forvente at noen mann ville betale medgiften min.

Forlatt for å dø

-Det var faren min som fraktet meg til øya, der det allerede var to andre jenter i min situasjon. Sammen bestemte vi oss for å begå selvmord for å slippe den harde skjebnen det er å sulte ihjel. Planen var å telle til tre, og å kaste oss i sjøen. Ingen av oss kunne svømme. Men da vi kom til tre, kjente jeg i hjertet at jeg var i ferd med å begå en feil, sier hun mens tårene triller. Mauda hoppet ikke, det gjorde de andre to.

Etter fire netter mutters alene på øya, med et dødt barn i magen og døden nær, kom redningen. Det var nemlig lov for fattige menn som ikke hadde nok kyr til medgiften å hente seg en kvinne på Punishment Island. Kyogandeire var en slik mann, og han hentet Mauda hjem til den vesle jordhytta si på naboøya Burimba.

Tyson er Maudas barnebarn, og hjelper meg å oversette. Inspirert av bestemorens historie har han startet en svømmeskole i Lake Buniyoni.

Det er i denne samme hytta jeg sitter og hører på Maudas historie. Sammen fikk paret sju barn, og det er et av barnebarna hennes, Tyson, som oversetter for meg. Fortsatt er historien så skambelagt for Mauda at hun ber datteren forlate rommet før hun forteller om de triste detaljene som har formet livet hennes.

Etter intervjuet danser Maudas familie med oss, og den livsglade damen lar seg rive med av rytmene fra den improviserte vannkannetrommen.

Skikken med å sette ugifte, gravide jenter på Punishment Island ble avskaffet. Noen sier på femtitallet, andre på søttitallet. Men den vesle øya ligger fortsatt der. I dag er den kun bebodd av en flokk skarver som hekker i det gamle treet.