Skål Australia!

Spytte? Nei takk.

Det gjelder å være høflig når man tilbys spyttebøtte på vinsmaking. Hvis ikke kan jo arrangørene tro at de har med en gjeng alkiser å gjøre. Klokka er nemlig bare knapt 11 om formiddagen, og jeg skal blande min egen vin for første gang.

Australia er et vinland, og en reise hit er ikke komplett uten å ha satt minst et par glass vin til livs. Et av de mest kjente vinområdene heter Barossa, og ligger like nord for Adelaide. Sjakarandaen blomstrer tungt og duftende på vei ut av storbyen, og en halvtime senere dukker vingårdene opp. Store, grønne og med løfter om alt som er godt.

Helt siden 1838 har det blitt dyrket druer i Barossadalen, og pionérene var engelskmenn som eksperimenterte med boveda, grenache og shiraz-druer.

Nese for vin

Men nok historie. På med laboratoriefrakkene. Janelle Atkins ønsker oss velkommen til Penfolds, og titulerer seg som en ‘wine educater’. Hun skal veilede oss gjennom prosessen med å blande druer til det blir en velbalansert blanding. Reagensrørene er på plass, og selvom jeg såvidt har rukket å svelge unna frokosteggene, så merker jeg at lysten på vin begynner å melde seg. Det er rart med det.

-Først skal dere få smake på vår egen blanding som heter Penfolds BIN 138, sier Janelle. Vi smaker, og nikker. Den er god. Men vi får ikke vite blandingsforholdet – enda. Nå er det vår tur.

-Husk å bruke nesen! sier Janelle. Jeg har tre druejuicer (i mangel på et bedre ord) foran meg: en basert på ren shiraz, en på ren grenache og en ren mataro.

I følge vinpedagogen gir shirazen assosiasjoner til en boks med sigarer. Grenachen dufter av bringebær, og mataroen er flat på tungen. Ingen ettersmak. Nesa mi får ikke tak i alle assosiasjonene, men det er greit. Jeg er med på leken allikevel. Det er gøy å leke! Vi har tre forsøk, og Janelle tipser oss om å bruke en dominant druesort i hver blanding, sånn at vi kan merke oss forskjellen. For å gjøre en lang (og ganske sølete) historie kort, så ble konklusjonen at shiraz som dominant drue fungerer best. Men det er også en ganske tung drue, som får hodene våre til å dunke.

– Har dere ikke noe hvitvin? spør vi forsiktig. Det er kjedelig å få tømmermenn før lunsj. -Joda, bli med ned i baren, smiler Janelle. For en herlig start på dagen!

Masterclass

Ferden går videre til Jacob’s Creek. Vi humrer over minnene denne vinen vekker. Fondue, ost og kjeks og pepperstek. Alt som var kulinariske høydare på 80 og -90tallet. Men jeg må ha sovnet på vinmonopoldisken, for det som møter meg på Jacob’s Creek (som faktisk har hentet navnet sitt fra en liten bekk på vingården), er store smaksopplevelser. Vi har en masterclass med James Boden, som kombinerer mat og vin.

Jeg spiser tigerreke med limedressing, og drikker en syrlig St. Helga Riesling til. Det fortsetter med en biff med estragonsmør, parret med en St. Hugo GSM. Vi fortsetter med fire kombinasjoner til, og konkluderer med at vi har kommet til vinhimmelen. Jacob Creek’s besøkssenter er så godt tilpasset gjestenes behov at det er en fryd å være her. Etter endt seanse kan man slenge seg i saccosekkene i hagen og bare nyte tilværelsen.

Til Edens hage

Når jeg tror det hele er i ferd med å ende, får vi beskjed at klimakset venter. Vi skal videre til en dal som bærer det fagre navnet Eden, til den steinete jorda der Steingarten Riesling-vinen hadde sin opprinnelse. Det er alltid gøy å observere hvordan fagfolk strutter av stolthet når de er i ferd med å servere deg det aller beste de har å by på. Så når vi står oppe i drueåkeren øverst i Edendalen, så er det en høytidelig slurk vi tar.

-Skål! sier jeg, og ‘skål’ sier alle. Men så heller masterclasslæreren vår, James Boden, ut vinglasset sitt over druene. Hva i all verden? Det får være måte på tradisjoner. Vi som er født og oppvokst i Norge, blottet for vinranker og flasket opp på ideen om at man ikke kaster bort et eneste glass vin, nøyer oss med å helle siste dråpe ut over druene. Svimmel av all smakingen, er det bare å gjøre seg klar for neste vinområde: Mornington Peninsula. Men det er en annen dag, og jeg kommer også tilbake til den opplevelsen her på bloggen.

Akkurat i dag er det Australias nasjonaldag – 26. januar. Så jeg sier skål for kontinentet jeg elsket å besøke, og ikke minst, smake på.