Salsår stump i North Dakota - Reisemagasinet Bortebest

(MEDORA, USA) Jeg er gammel hestejente. I voksen alder får jeg endelig oppleve ville vesten. Men jeg er nok ikke USAs beste cowgirl.

Så skal jeg prøve meg på hesteryggen. Guiden JC (20), eller guden min, er fra småbyen Medora. Han er oppvokst på ranch med 20 hester og ligner litt på James Dean i filmen Giant. Lune smil i øynene, solbrune hender og støvete cowboystøvler med sporer.

– Har du ridd før? spør han.

– Yeah, svarer jeg på det jeg tror er god, taus cowgirl-attityde.

VILLE VESTEN: Det finnes absolutt ingenting i verden som er bedre enn å ri i det ville vesten.

At det er to tiår siden, sier jeg ingenting om. JC skal vite at vi storbyjenter er like barske som prærieskreppene herfra. Dessuten har jeg ikke noe i mot å ta en øl på saloon The Iron Horse, med denne cowboyen. Mens North Dakotas James Dean legger hodelag på sin hest, benytter jeg anledningen til å komme meg opp på Winchester, en vakker quarter horse-hoppe. Quarter-hester brukes mye på ranchene i USA; de skal med sin sterke bakpart være kjappe nok til å snu på en dime. Men, herrejessu, de italienske jeansene mine er for trange! Oh, my God, måtte JC ikke snu seg nå, og se at jeg ikke kan komme meg overskrevs i salen.

Men Gud ser ut til å ha forsovet seg. JC snur seg:

– Hey, jeg skal hjelpe deg, gliser han.

JC har vært ute en prærienatt før. Og hatt med seg gamle hestejenter med for trange jeans på tur mang en tur. Den smellvakre JC drar hatten bakover, gliser skjevt og dytter meg i stumpen. Ydmykelsen er total. Winchester er dagens første Waterloo.

EKTE COWGIRLS: Dette er hendene til en ekte cowgirl. Det er ikke noe å si på det utsøkte lærarbeidet. FOTO: Bjørn Moholdt — EKTE COWGIRLS: Dette er hendene til en ekte cowgirl. Det er ikke noe å si på det utsøkte lærarbeidet.
FOTO: Bjørn Moholdt

Vi rusler opp på en smal sti som smyger seg inn i mellom præriebergene. Hesten og det slitte læret i tøylene lukter fredelig. I det Winchester tar sats og bykser opp en canyon , og jeg ikke faller av, så skjønner jeg at å ri er som å sykle: Man glemmer det aldri.

– Nyter du turen? spør JC.

– Yeah, svarer jeg.

Hvordan kan man ikke like å ri i det ville vesten med en baby med cowboyhatt og sporer? tenker jeg.

SALOON: Hestene tjores utenfor saloonen i Medora. Har du sett noe så stilig? FOTO: Bjørn Moholdt

Iron Horse

Zzz. Det freser når kokken smeller buffaloburgerne på plata på saloon The Iron Horse, Medora. Det er kveld og jeg pleier min såre hekk mens jeg hører på låten «When it comes to cowgirls». Her henger cowboysa. Skravla går. Om hester og politikk. Om whisky, krøtter som skal bli til saftige burgere. Og ellers det man er opptatte av her i det ville vesten. Men så går døra opp. Inn kommer JC, rideguden.

– Buena sera, cowboy, sier jeg med præriehonning på stemmebåndet.

– Hi, svarer rideguden.

– Vil du ha en øl? spør jeg.

Det er kanskje ikke oss storbyjenter de synger om på radioene her i ville vesten. Men å hive seg ut på eventyr lærte vi nå et sted mellom London og Paris. Og er ikke det en del av spiriten?