Debatten om hvem som egentlig først ytret seg nedlatende om de mange damene på 50 pluss som fortsatt leser romaner og jevnlig henger på Litteraturhuset, hadde vi for lengst hevet oss over da vi gikk i land på Ischia.

I en årrekke har disse fem av mine gode venninner hatt en leseklubb. Konseptet er å lese litteratur og historie fra et valgt land – og så reise dit. Den mest eksotiske reisen førte oss til Syria i god tid før borgerkrigen ødela alt, men det er en annen historie.

Jaget av jordskjelv

Fra båthavnen på Ischia tok vi lokalbussen nordover til Casamicciola. I det som en gang var en liten fiskerlandsby leide Henrik Ibsen seg i 1867 inn i Villa Pisani. Her skrev han tredje akt av Peer Gynt. Casamicciola er nå en typisk ferieby som på tampen av mai bare venter på invasjonen av tyske turister. Likevel var det her vi virkelig skjønte hvor svær Henrik Ibsen fortsatt er i det sørlige Italia.

På en husvegg ved inngangen til torget henger en godt synlig plakett som forteller om Enrico Ibsens tid på øya, og hvordan han fant inspirasjon i naturen og det gode klimaet. Dessuten møtte vi både en drosjesjåfør og en ung kelner som struttet av stolthet over at en av verdens mest oppførte dramatikere oppholdt seg her i flere måneder for 150 år siden.

– Selvfølgelig vet jeg hvem Ibsen var, svarte den kvinnelige kelneren som serverte kulturkjerringene perlende prosecco på strandbaren.

— Han skrev flere kjente skuespill og han bodde i byen vår. Den unge kelneren hadde knapt bikket tjue år. De to av kulturkjerringene i mitt reisefølge som er norsklærere i videregående skole, sukket i en blanding av begeistring og oppgitthet:

— Tenk om våre elever hadde hatt det samme forholdet til Ibsen. De har knapt hørt om ham.

Plaketten i Casamicciola på Ischia forteller at Henrik Ibsen bodde her for 150 år siden.

Folksomme Sorrento

Da Ischia ble rammet av et mindre jordskjelv, valgte Ibsen å flytte til tryggere omgivelser på fastlandet. (Mer eller mindre verifiserte rykter vil ha det til at dikteren var litt pinglete av seg).

I motsetning til kulturkjerringene, som hele tiden var ufrivillige linselus i turist- og selfiestang-flommen som i sommerhalvåret invaderer Sorrento, opplevde Ibsen at han kunne puste fritt i den vakre byen.

Her fant han ro til å fullføre Peer Gynt. Da bodde han på det som visstnok var et ganske beskjedent pensjonat, La Rosa Magra.

Noen år senere hadde publikumstreffere som Peer Gynt og Et dukkehjem gitt såpass tilskudd til reisekassen at han kunne ta inn på herskapelige Hotel Tramontana. Her forteller både plaketten og en hyggelig resepsjonist at han i 1881 fullførte Gli Spetti, det vil si Gengangere.

Kulturkjerringene måtte nøye seg med en lett misunnelig vandring i den blomstertunge hagen foran hotellet og en cappucino på terrassebaren. Den fantastiske utsikten over Napolibukten var nok den eneste opplevelsen vi hadde til felles med dikteren.

Høydeskrekken tar oss

Av alle dager var det en søndag vi besluttet å følge Ibsens fotspor til Amalfi. I et område hvor lokalbefolkningen utvilsomt snart vil hive seg på bølgen av turistprotest, var det neppe annet å vente enn ståplass på lokalbussen.

Vi var bare få av hundrevis som skulle utfordre både høydeskrekk og tendenser til bilsyke langs den stupbratte klippekysten som har stått på Unescos liste over verdensarven siden 1997.

Utsikten var tidsvis gispende der den smale landeveien skar seg som en blyantstrek langs fjellsidene. Det som fantes av autovern stammet sikkert fra Ibsens tid. Noen medpassasjerer hvinte av skrekkblandet fryd. Andre hentet frem spyposene. Vi hadde glemt at selv Norwegian på sine hjemmesider bare anbefaler buss til dem som «har nerver til det».

Også kulturkjerringene var ganske hvite i ansiktene som ved avreise hadde vært lettere solbrente. Heldigvis sørget en passe dose med cappucino og cola for å gjenopprette både kroppslig og sjelelig balanse. Høydeskrekken var for lengst glemt der vi satt under barparasollen og så skiltet Hotel Luna lyse mot oss i svingen der veien tok fatt på klatringen ut av den kløften som omgir Amalfi by.

I dette tidligere fransikanerklosteret ble Et dukkehjem til. Nå bærer bygningen absolutt preg av sin status som luksushotell. Kulturkjerringene kjente at det på nytt var tid for et glass prosecco.

Imponerende katedral

Selvsagt dro vi ikke den lange og kronglete veien fra Sorrento til Amalfi bare for å kikke opp på et neonskilt i en sving. Eller rusle planløst omkring i byen hvor Noras skjebne ble beseglet. Byens katedral tilhører absolutt de praktbygg som kulturkjerringer må krysse av på listen «have-been-there, have-done-it».

Kirsti Asskildt og resten av kulturkjerringene var enige om at båtreise mellom Amalfi og Sorrento var absolutt å foretrekke fremfor bussen. Her er Amalfi i bakgrunnen.

Den eldste delen av Duomo di Amalfi er fra 500-tallet, og i krypten sies levningene etter apostelen Andreas å befinne seg. Aller mest imponerende er likevel den brede, 70-trinns trappen som fører opp til kirken. Og plassen er selvsagt omkranset av restauranter med lokkende turistmenyer.

Disse rakk ikke kulturkjerringene å ta nærmere i øyesyn: Vi skulle nemlig rekke båten tilbake til Sorrento. Billetten kostet omtrent det tidobbelte av bussturen, men var verdt hver eneste euro. Endelig kunne vi både med synet – og sjelen – nyte den naturen som var til slik inspirasjon for en av verdens mest spilte dramatikere.

Hvordan spise godt i Sorrento

Trattoria da Emiliaserverte ikke mat som fikk oss til å hyle av fryd, men kulturkjerringene vendte flere ganger tilbake til det hyggelige, enkle spisestedet nede ved fiskehavnen. Nesten helt ute i vannkantenfrydet vi oss over rause porsjoner med salat av tomat og mozarella og pasta med vongoleskjell.

Adresse: Via Marina Grande 62.

Nyte utsikten

Som overnattingsalternativ er luksushotellet Gran Hotel Excelsior Vittoriaganske uoppnåelig, men et glass prosecco på terrassebaren er overkommelig for alle lommebøker som tross alt har tatt seg råd til en tur til Amalfikysten. Livet smiler når himmelen farges rosa og solen går ned over Capri.

Se stedene på kartet