Grisefest i Segovia

Grisefest for feinschmeckere

Livets første grisefest er egentlig et utvisket minne fra en tid i livet da billig, bittersøt og surtluktende vin var synonymt med løssluppen ferie. Heldigvis lærte jeg snart å skille skitt fra god kvalitet når det kommer til både røde og hvite viner. Svinekjøtt ble derimot aldri min greie, og jeg har problemer med å skjønne svineribbas rolle som toppen av norsk festmat.

På mine mange reiser i den innlandsdelen av Spania hvor helstekt spedgris, cochinillo asado, anses som et must, har jeg stort sett endt opp med en grillet kylling eller et stykke biff. Eller jeg har demonstrativt og med blasert «anti-turistfelle»-holdning rynket på nesen og småspist av kjøttet når mitt reisefølge har ønsket fellesbespisning av svinekjøtt-spesialiteten på legendariske Casa Botín (www.botin.es) i Madrid.

Til og med i Segovia har jeg, på en dagsutflukt fra Madrid for noen år tilbake, spist ganske tørt og kjedelig kyllingkjøtt til lunsj. For meg var middelalderbyen Segovia, som ligger en kort togreise fra hovedstaden, bare kjent for den romerske akvadukten som er en av de best bevarte i hele Europa og har en selvsagt plass på UNESCOs fredningsliste. I dag må jeg bare rødme og tenke: lenge leve ignoransen – og arrogansen. Og det er min egen det handler om.

Grisetvang

Da jeg for ikke så lenge siden deltok på en pressereise med Segovia som første stans og overnatting, tenkte jeg mest at jeg gledet meg til gjensynet med akvadukten og den praktfulle gotiske katedralen som er reist på midten av 1500-tallet.

Som reisejournalist bør man selvsagt forberede seg og gjøre hjemmeleksen i forkant av en reportasjereise. (Og det skal tilføyes at jeg pleier å lese meg godt opp før jeg legger ut på tur). Ikke å ha gjort det, kan innimellom, og heldigvis, by på et overraskende møte med en flik av himmelen. I dette tilfellet er adressen Plaza Azoguejo 5, navnet Mesón de Cándido  og beliggenheten rett ved siden av akvadukten.

Å lese menyen på den 231 år gamle restauranten (grunnlagt i 1786) er unødvendig. Mitt reisefølge Marisa er meget bestemt: – Ingen går herfra uten å ha spist pattegris, sier hun – med utropstegn.

Det er kanskje slikt som kan kalles grisetvang?

Pattegrisens hovedstad

Det blir høytid i det staselige restaurantrommet når den helstekte grisen en halv time senere bæres inn. Restaurantens eier, som er tredje generasjon señor Cándido, står med en tallerken i høyrehånden. Det er den som er redskapet når han med kjappe bevegelser parterer den lille grisen i rause serveringsstykker. Når jobben er gjort, går tallerkenen i steingolvet med et kraftig dump og brekker i to.

• Dette er tradisjonen som restauranten er kjent for, fastslår kelneren når han setter maten på bordet foran meg.

At grisen skal la seg dele med en tallerken, er en skikk som ble innført av bestefar López Cándido. Han kjøpte vertshuset i 1931 og ga det sitt eget etternavn. For å bevise at svoren er knasende sprø og kjøttet så mørt at det faller fra hverandre, byttet han ut kniven med en tallerken.

Dette snurrige innfallet gjorde ham fortjent til en statue som står sentralt plassert på torget i Segovias gamleby. For selv om helstekt pattegris er festmat i store deler av Spania, og særlig i innlandet, er det López Cándido som er tildelt æren av å ha gjort Segovia til grisefestens hovedstad.

Tatt i betraktning at det på en travel dag på Mesón de Cándido fortæres rundt hundre pattegriser, er ikke tallerkenforbruket akkurat miljøvennlig.

Men moro å oppleve – og spise – er det. Kjøttet er dessuten så kraftig og smaksrikt at det knapt trenger annet tilbehør enn isvann og et glass fruktig hvitvin fra Rueda.

Merk: bortebest var invitert til Segovia av Det spanske handelskammeret.

Slik kommer du dit:

• Hurtigtog fra Chamartin-stasjonen nord i Madrid tar 35 minutter, men stopper utenfor byen. Derfra må du ta buss eller taxi.
• Busseselskapet Sepulvetana går fra busstasjonen Moncloa, sentralt i Madrid og tar deg til sentrum av Segovia. Bruker en time.

Se stedene på kartet