Derfor blogger jeg

Nå er det drøyt to år siden jeg bestemte meg for å starte denne reisebloggen med gode kolleger. Lite visste jeg hvor selvutleverende det skulle bli.

Dere er nok ikke klar over det, men jeg skriver ikke et eneste innlegg uten å høre en kritisk stemme som sier «hvorfor skulle noen være interessert i hva du opplever på reise?»

Stemmen er min egen, og den snakker i en ovenifra-og-ned-tone, som avslører at det er noe med denne navlebeskuende måten å formidle reisetips på, som skurrer.

Jeg er vant til å skrive som objektiv journalist, der mine betraktninger er godt innpakket i andre eller tredjeperson. «Du kan» og «Man bør» har vært refrenget i mine reportasjer. Aldri «Jeg synes».

Personlig og nært

På bloggen er det annerledes. Vi la fort merke til at det er postene hvor vi er personlige med bilder av oss selv som fenger mest. Og jeg skjønner det godt. Alt av tørr reiseinfo kan man enkelt finne på nettet med et kjapt søk.

Personlige opplevelser derimot, formidler noe mer. Historier med smaker, nyanser, synspunkter og preferanser. Endelig kan jeg være subjektiv, og det, kjære reisevenner, er befriende! Det er faktisk en stor drivkraft for meg som blogger.

PR-kåt?

Men samtidig så føler jeg altså litt på det. Jeg som gjør yoga, jeg som tester cocktails, jeg som mener og synser. Hvor narsissistisk går det an å bli, før man bikker over til å bli usmakelig a la Trump liksom?

Jeg tenker på de som kjenner meg fra før, og som må tro at jeg har mistet det lille vettet jeg hadde. Man fremstår jo unektelig som nokså PR-kåt når man hele tiden dytter frem sine egne synspunkter og sitt eget ansikt i ulike medier. Det er jo ikke bare her på bloggen vi skal være synlige, men også på instagram, snapchat og Facebook.

Det er meg, meg, meg i ulike innpakninger, og skal jeg være veldig ærlig, så blir jeg lei av meg selv. Derfor skjønner jeg selvsagt at andre også blir det.

Så hvorfor blogger jeg?

Er det fordi jeg er PR-kåt? Neppe. Da hadde jeg nok følt meg langt mer komfortabel med all denne poseringen.

Grunnen er enkel. Jeg elsker å reise. Og jeg elsker å formidle, gjennom tekst, foto og levende bilder. Dersom mediabransjen var slik den var for fem år siden, hadde jeg nok aldri sittet her foran skjermen og skrevet til akkurat dere nå.

Men verden er i endring, og de papirbaserte magasinene jeg skriver for, lider en sakte død. Jeg har ikke tenkt å synke med det skipet.

Takk for koselig reisefølge

Derfor er bloggen min nye plattform. Et sted jeg når ut til et reiselystent publikum, og ikke bare det, men et reiselystent publikum som sakte, men sikkert begynner å kjenne oss og meg. DET er koselig det!

Faktisk er det mye koseligere enn å skrive for etablerte magasiner der jeg aldri helt vet hvem jeg skriver til. Dere har valgt å følge oss på reisen, og det er vi uendelig takknemlige for.

Jeg vil takke for reisefølget så langt, og så skal jeg fortsette å føle meg bittelittegrann ukomfortabel foran kamera når jeg reiser til Japan i mars, og til Stockholm i april. Håper dere blir med på ferden!