I det siste har jeg tenkt mye på landene jeg har bodd i, og som har formet meg. Første land ut er Frankrike.
Pugging av uregelmessige verb, tre kyss hver morgen til en hel klasse og billig bensinstasjons-rødvin preget skoleåret mitt i Frankrike. Jeg var 16 år, og barne- og ungdomsskoleårene på Veitvet var tilbakelagt. Forventningene til neste etappe var skyhøye, men ikke i mine villeste fantasier hadde jeg trodd at Bredtvet vgs. skulle føre meg ut av Norge. Men takket være en oppegående fransklærer som hadde flyttet fra Frankrike til Norge, ble en håndfull av oss tilbudt ett år på fransk videregående skole i Poitiers. Her fikk jeg smaken på et univers jeg ikke visste at eksisterte. En verden der tenåringer møttes på cafe og drakk espresso. Det gjorde vi definitivt ikke på Veitvet på nittitallet.
Matlandet Frankrike
I Frankrike ble jeg servert revne gulrøtter med tykk vinaigrette. Burgere med rå kjerne. Moden camembert. Eplecider fra Normandie til pannekakene. Og da snakker vi ikke om tjukke pannekaker med blåbærsyltetøy. Her var det porselenstynne crêpes med sukker flambert i rom. Og til alle måltidene – fersk baguette rett fra bakeren. Det gikk raskt opp for meg at det kneippbrødet jeg hadde hatt i matpakken i femten år, ikke kvalifiserte til stort annet enn skosåler i landet der mat er religion.
Nedlatende blikk på gata
På skolen hadde vi kantine med treretters lunsj, og spisepause i to timer midt på dagen. Noe ganske annet enn tjuefem minutters storefri på «bessa» der det mest eksotiske innslaget var hun som hadde med seg sylteagurk og rødbetskiver i egne tupperwarebokser, sånn at leverposteiskivene ikke skulle bli dvaske. (Ann-Helen, du vet jeg snakker om deg.) Jeg forsto også ganske raskt at i Frankrike spiser man aldri noe som helst utenfor faste måltider. Jeg som var vant til å sette til livs boller og skolebrød på Karl Johan, måtte legge om vanene. Å tygge i meg en croissant på gata i Poitiers var en uting, som resulterte i nedlatende blikk fra forbipasserende. Men la det være sagt, ingenting er mer karakterdannende enn nedlatende blikk fra fremmede. En undervurdert form for oppdragelse. Og om noen noensinne får muligheten til å dra til Frankrike på dannelsesreise (uansett alder), så er det bare å si oui.
«Ingenting er mer karakterdannende enn nedlatende blikk fra fremmede. En undervurdert form for oppdragelse.»
Annerledes skolehverdag i Frankrike
Fransk skole var annerledes enn norsk skole. Og det var definitivt annerledes å bo på jenteinternat, sammenlignet med å bo hjemme som enebarn. Ikke bare fordi en av mine tre romvenninner sang i søvne hver natt, men fordi det var revelje klokken 07:00 med Radio NRJ (uttales energi) over høyttaleranlegget. De tre radiovertenes verbale teppebombing burde ha vært nok til å legge det franske språket for hat. Så skulle morgenstellet unnagjøres. Med førti jenter og åtte dusjer, minnet dette mer om den store gnuvandringen på Afrikas sletter enn starten på skoledagen. Jeg lærte meg raskt å stå opp et kvarter før hordene – en lærdom jeg har tatt med meg videre i livet. På skolen var det lagt opp til at elevene skulle sitte stille og notere, helst i sirlig løkkeskrift, mens lærerne, titulert Monsieur og Madame, doserte.
Fransk litteratur, filosofi, historie, biologi og italiensk var fagene mine. Og engelsk, med en madame som garantert aldri hadde satt sin fot i Old Blighty. I gymtimene kastet vi spyd og kule. Ingen dusjet etterpå. Sånt gjør man visst bare i Norge, der det uansett er så kaldt at det skal godt gjøres å svette i vinterhalvåret. Skoledagen sluttet gjerne i 4-5-tiden, og da var det tid til å gjøre lekser før middag. Også den en treretters affære, med ferske baguetter til. Ikke rart man la på seg.
Verdensvant i rekordfart
Allerede i høstferien, bestemte jeg og mine norske venner oss for at Poitiers var blitt for provinsielt. Vi ville til Paris. Byen over alle byer, og et sted vi forbandt med et liv vi var sultne på. Husk at dette var i 1991, pre-internett, det samme året verdens første nettside ble registrert. Å google hotell eksisterte ikke. Derfor gikk vi til rektor, Monsieur Hardy, for å spørre om han kunne bestille hotell til oss. Det gjorde han. På Hotel Belgique, i rue Bruxelles, et tidligere bordell som i dag er erstattet av femstjernershotellet Maison Souquet med 20 lekre rom.
Rommene var ikke lekre da vi var der. Det var lopper i madrassene og teppene var innsauset av… vel, la oss bare konstantere at de var innsauset. Nabolaget Pigalle var preget av sexsjapper og prostitusjon. Hvorfor rektoren mente at dette var en egnet base for seks norske ungdommer, for ikke å snakke om hvordan han visste om dette hotellet, orker jeg ikke å tenke på. Det som skjedde i Paris i løpet av høstferien, blir i Paris. Men at det åpnet øynene mine for en helt ny verden, er det ikke i tvil om. Å manøvrere metroen, å bli peppersprayet på loppemarkedet Porte de Clignancourt og å bli truet med kniv av to gipsy-gutter gjorde stort inntrykk på meg. For ikke å snakke om nettene på den legendariske nattklubben La Locomotive, der «Get Ready for this» med 2 Unlimited smeltet sammen med et ønske om å ikke gå glipp av noe. Dette var storby på stereoider, og sove kunne vi gjøre når vi kom tilbake til internatet. Det var her jeg skjønte at verden absolutt ikke er noe å være redd for – til tross for noen humper i veien.
Takk Frankrike
Skal jeg nevne én ting året i Frankrike gjorde med meg, så er det å utvide horisonten min på alle plan. En horisont som trengte et spark i mellomgulvet. Som nyfrelst frankofil trykket jeg Serge Gainsbourg til mitt bryst. Eller kanskje lot jeg meg bare fascinere av de samme damene som han? Jeg forsto aldri helt hvordan han, med sin asymmetriske Picasso-estetikk, kunne gifte seg med vakre Jane Birkin. Og samarbeide med overjordiske Isabella Adjani, ikonet Catherine Deneuve, magiske Brigitte Bardot og pur unge France Gall. For ikke å snakke om den kontroversielle og merkelig fengende pop-låta Lemon incest, som han sang (i bar overkropp i en seng) med sin egen datter Charlotte da hun var bare 13 år. Dette var lenge før Me Too-bevegelsen, som jeg tipper ville ha rammet Gainsbourg hardt. Men Serge døde det året jeg bodde i Frankrike, og jeg husker fortsatt landesorgen da denne visesangeren og multikunstneren gikk bort den 2. mars 1991. Frankrike fikk meg også til å elske mat, og forstå verdien av et velfylt kjøleskap og lokale produkter. Og ikke minst, året i Frankrike lærte meg å snakke fransk. Om jeg har hatt bruk for det senere? Ikke egentlig, men det får meg fortsatt til å føle at jeg er med i en privat klubb som vet hvordan et utenlandsår i støpeskjeårene former en for livet.
