Rett i turistfella i Paris

Joda, reisejournalister kan også bli lurt trill rundt.

Så til de grader faktisk at man nesten ikke orker å snakke om det i ettertid. For er det noe jeg er bittelitt stolt av så er det at jeg har krysset de sju hav uten å ha blitt frastjålet noe, uten å ha blitt lurt av en drosjesjåfør og uten å gå meg bort verre enn at jeg finner min egen vei tilbake .

Men hva kan jeg si? Paris har en egen effekt på meg. Bare tanken på at Pont Neuf befinner seg et par kvartal unna gjør meg lett til sinns. Så yrende glad faktisk at garden var nede da jeg sto under buegangene i rue Rivoli og ventet på nøkkelen til leieleiligheten jeg hadde ordnet meg for oppholdet.

Gullring

I øyekroken fikk jeg med meg en ung jente som bøyde seg ned og plukket opp noe fra bakken et par meter fra meg. Lite visste jeg at hun allerede hadde utpekt meg som sitt offer. Hun kom mot meg med gullringen hun hadde plukket opp, og jeg var forbauset over hvor ærlig hun var som spurte meg om den var min.

– Nei, den er nok ikke min, sa jeg, og jenta fortsatte å kikke rundt seg for å se om noen andre hadde mistet gifteringen sin. Når hun ikke fant noen andre potensielle eiere, insisterte hun på at jeg skulle beholde ringen.

– Nei, nei, sa jeg og ristet på hodet. Du fant den, du beholder den. Fortsatt uvitende om fellen. Det burde sikkert ha ringt et par bjeller på dette tidspunktet, men jentas ærlighet, eller ‘ærlighet’, rørte ved meg. Hun fortsatte med å si at religionen hennes forbød henne å bruke smykker, og at hun derfor aldri kom til å bruke den. Deretter plasserte hun ringen i hånden min, insisterte på at jeg skulle beholde den, og fortet seg bort. NÅ, nå burde jeg ha skjønt noe. Men neida. Nada. Dette scorer høyt på min konto for blonde øyeblikk.

Ekteskapsbrudd?

Lettere fortumlet, ble jeg stående med ringen i hånden, og se meg rundt etter eieren. Tanken på en forbannet fransk Madame som hadde fått nok av ekteskapet sitt i en av etasjene over streifet meg, og jeg kikket opp for å se om jeg kunne få øye på noen som akkurat hadde pælmet gullringen sin ut av vinduet. Så kom den unge jenta tilbake.

– Du har vel ikke noen mynter til en cola? spurte hun meg med verdens søteste smil.

– Joda, klart det! smilte jeg tilbake. Jeg hadde gått så heftig på limpinnen at jeg fremdeles ante fred og ingen fare. Jenta fikk noen euro, sa takk, og forsvant igjen.

Fem minutter senere fikk jeg øye på en ung gutt som plukket opp noe på bakken et par meter unna meg. En gullring! Også han lurte på om den kanskje kunne tilhøre meg? Aha! Kom ikke her å tro at jeg er lettlurt! Jeg smilte, og viste gutten den første gullringen. Da smilte han også, og gikk videre med sitt arsenal av ‘gull’ringer i lomma.

Til mitt forsvar må jeg selvfølgelig si at jenta var Oscarmateriale. Faktisk var hun totalt bortkastet som gatesvindler, ettersom hun med letthet kunne ha tjent til livets opphold som Hollywoodskuespillerinne.