Æsj, basseng!

For mange er selve symbolet på drømmeferien å ligge ved et lekkert basseng med barservice. Ikke for meg. Jeg har så lenge jeg kan huske aldri vært fan av basseng, og det er godt mulig det er meg det er noe galt med. For selv ikke det lekre evighetsbassenget jeg badet i på Bali, eller Europas største saltvannsbasseng på Tenerife fikk meg til å endre mening.

Og nevn ikke ordet badeland for meg. Overfylte basseng med hundrevis av unger og ekkelt, litt for varmt vann. Løse hårstrå som kleber seg til kroppen og gamle menn med neglsopp. Wæh! Hvordan folk kan finne på å betale for å senke seg ned i slike bakteriefeller er mer enn jeg makter å forstå.

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra Miami, der jeg testet et av USAs største hotellbasseng. Vi snakker om det ikoniske bassenget på elegante Biltmore Hotel, der stjerner som Esther Williams har plasket før meg. Det vi si, jeg plasker. Hun tok sannsynligvis elegante piruetter og butterflytak. Det skal sies at dette bassenget var deilig folketomt, til tross for at hotellet har 275 rom. Det hjalp også at bassenget befinner seg i lekre omgivelser med palmer dandert rundt kanten. Poolservicen var hyggelig, og baren hadde digge drinker. Men altså, etter en svømmetur fikk jeg nok. Jeg innser at jeg sikkert har en eller annen fobi, men tanken på bade i samme vann som vilt fremmede mennesker er og blir motbydelig.

Visste du dette?

Vet du hvorfor du får røde øyne i basseng? Det skyldes IKKE klorvannet, men urin og svette i vannet. Det er de amerikanske helsemyndighetene (CDC) som avslører dette, og de sier at det skyldes at klor binder seg til tiss og svette som allerede er i vannet. Med andre ord; kloren som tilsettes for å rense, gjør det ved å binde seg til de stoffene det prøver å bryte ned. Men prosessen går ikke alltid like fort. Mens E. coli brytes ned i løpet av ett minutt, kan parasitten Cryptosporidium, som gir diaré, overleve i klorvann i opptil 10 dager. (kilde: Illustrert Vitenskap)

Sa jeg æsj?