Merker dere forskjell på god og dårlig reisejournalistikk?

Kypros_04
"On location" bør være et sentralt begrep i en reisejournalists hverdag. Her fra Ayia Napa på Kypros.
Hva er poenget med reisejournalistikk hvis den ikke er ekte?

Kjære lesere,

Vi som driver denne bloggen lever av å selge reisejournalistikk til landets magasiner og aviser. Det har aldri vært en lukrativ business, men det har vært ekte. Ekte opplevelser, ekte reiser, ekte kunnskap og ekte møter med mennesker.

Slik er det ikke lenger i alle redaksjoner. La meg invitere dere inn bak de trykte sidene. Jeg lurer nemlig på om dere vet hva som foregår der?

Scenario 1:

For et par år siden kunne jeg selge en reisereportasje med bilder for 12.000 kroner. Jeg beholdt eierskap til både tekst og bilder, og dersom forlaget ville bruke dette på nytt var jeg i min fulle rett til å fakturere.

Scenario 2:

I dag selger jeg en tilsvarende reisereportasje med bilder for 6.-8.000 kroner. Det er mellom 33-50% halvering av honorar. Kvalitetskravet er det samme.

Jeg (og samtlige andre frilansere som leverer til Egmont og Aller) har blitt tvunget til å signere kontrakter der jeg gir forlagene tillatelse til å bruke teksten og bildene mine så mange ganger de vil, på nett og på print. Uten honorar utover engangsbeløpet. De kan bruke bildene og tekstene mine i hvilken som helst sammenheng, også i saker skrevet av andre journalister, som i denne Kreta-reportasjen i Dagbladet.

Dere lider

Det er selvsagt en illeluktende situasjon hva arbeidsmoral og etikk angår, og ja, jeg blir frustrert.

Gode bilder vil alltid bære en reisereportasje, og jeg opplever det som et hån at man har tatt treårig fotoutdannelse, reist fjern og nær og jobbet frem gode motiver, bare for at ens egne bilder skal bære andres tekster uten honorar.

Men det verste er allikevel at det er dere – leserne – som serveres dårligere leseropplevelser.

Det som før var reisereportasjer basert på ekte reiser, erstattes i stadig større grad av reportasjer som er skrevet på desken. Saker som er sakset sammen av journalister som ofte ikke har vært på stedene de skriver om.

Merker dere dette?

Trykksvertedauen

Det gjelder selvsagt ikke bare reisestoff. En interiør-reportasje som har stått på trykk i KK kan trykkes på nytt i Dagbladet og Allers. Og deles på Dinside, ettersom de også er en del av Aller-forlaget. Uproblematisk dersom en fast ansatt har skrevet artikkelen. Ikke greit hvis en frilanser har fått 6.000 kroner for jobben, før skatt.

Dette er et hjertesukk fra en frilanser. I håp om at dere – leserne – ser kvalitetsforskjellen som brer seg i dagens presse. Det er tross alt deres ferier det køddes med, og det synes jeg er alvorlig.

 

Dette er ment som et slag for uavhengige blogger som denne, der vi alltid vil ta dere med på ekte opplevelser, og ikke snekre sammen hotellanmeldelser eller guider til steder vi ikke har vært selv. Jeg ser dere setter pris på oss takket være alle meldingene vi får fra lesere som ønsker gode tips. Tips de kan stole på.

Vibeke Montero

Oppdragsgivere: Aftenposten, VG, Egmont Publishing, med flere.
Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.
Beste reiseminne: Å stå ansikt til ansikt med fjellgorillaene i Bwindi Impenetrable Forest i Uganda.
Verste reiseminne: En reise til Marokko da jeg først ble frastjålet passet, og så havnet i rettsak etter å ha kjørt på en jente som brakk benet. Grøss og gru.
[email protected]

Tags from the story
,
Mer fra Vibeke Montero

Nancy Drew og jeg stikker til La Palma

I dag føler kofferten min seg ekstra fin. Selveste Nancy Drew kaster...
Les Mer

2 Kommentarer

  • Det er ubarmhjertig.

    Jeg pitchet en reisesak for en tid tilbake og fikk ja på den, men den måtte tilpasses en mal. I det stille gråt jeg noen tårer for at reiseOPPLEVELSEN ikke er det som står i fokus lenger i bladene, men tips til 3-ditt og 3-datt. Folk vil vite hvor de skal sove og spise.
    “Sånt man kan google selv”, sier Helge Baardseth, som heller vil fremme hva det lukter, hva det smaker og om folk er hyggelige der.
    Jeg elsker å lese om de rare små detaljene, om bakgatene, om hemmelighetene, om stiene og en middag man plutselig ble bedt på.

    Redaksjonene skal spare penger, alt skal gå så fryktelig fort … Vi bloggere blir bare viktigere i denne sammenheng synes jeg. 🙂

    • Hei Soletraveller!

      Veldig enig i det du skriver. Det meste er malbasert, og med det synes jeg magasinene undervurderer leserne sine. Vi får blogge på, og sette pris på gode lesere!

      hilsen Vibeke

Kommentarfeltet er lukket.