Andalucia er mer enn sol og sommer. Mer enn ferie og strandlykke. Andalucia i desember høres omtrent slik ut:

– Vil du ha en anís?

– Hva, klokka er jo bare 10!

– Jammen det er jo jul. Dulce navidad, søte jul.

Damen som fikser neglene mine, skjenker et generøst glass med anis som holder 35 prosent alkohol. Ganske stivt en vanlig torsdag i advent. Men ok. Etter atten år i Andalucia, har jeg blitt vant til at desember og anisholdig brennevin går hånd i hånd. Jeg mistenker at folk er salongberuset gjennom hele julemåneden, for disse små fingerbølene med anis tilbys man alle steder hvor man er fast kunde – som på jernvarehandelen, frisøren, supermercado’en, grønnsakshandleren og slakteren. Til og med før zumbatimen knertes det et fingerbøl før Becky G’s «Ram Pam Pam» dundrer over høyttaleranlegget. Og om jeg ikke tar helt feil, har vi litt mer overbevisende bevegelser på dansegulvet etter at anisen kicker inn.

Salud, sier zumbainstruktør Jose.

Salud, sier vi.

Survival of the prettiest

Andalucia er et trampende, fargerikt og upolert hjørne av Spania. Her sminkes småjentene med svart kajal, og de rysjer sitt første flamencoskjørt før de fyller tre år. Småguttene flaskes opp på machokultur, og drømmer om hestekrefter. Ikke nødvendigvis i form av en moped mellom beina når de er 16, men gjerne iført sporer og hatt – med full kontroll over en gråskimlet andalusier. Hvis nordmenn er født med ski på beina, så er andalusiske barn født med flamencosko – og vissheten om at de er familiens absolutte midtpunkt. Små barn kalles reina og rey – dronning og konge, og de dyrkes på en skala norske barnebarn bare kan drømme om. I Andalucía finnes det ingen bestemor eller bestefar som skal realisere seg selv. Spanske besteforeldre gir alt for å tilbringe kvalitetstid med familiens yngste generasjon. Kanskje fordi de vet at «den må tidlig krøkes som god krok skal bli». Og glem forresten survival of the fittest. Her er det survival of the prettiest som gjelder. Å være pen er noe som dyrkes, på lik linje med norske bragder i langrennssporet. Guapa og guapo (= pen) er antageligvis noen av de mest brukte ordene i det andalusiske ordforrådet.

Ferie er viktigere enn jobb

Jeg har også lært at i Andalucia lever man ikke for å jobbe. Man jobber for å leve. Feriedagene er så uendelig mye viktigere enn hverdagen. Om jobben er å feie gatene frie for søppel, eller å servere café con leche til turister, er det ingen som bryr seg om. Det er rett og slett ikke et samtaleemne, og jeg kan telle på én hånd hvem som vet at jeg i det hele tatt har en jobb. Det norske standardspørsmålet «hva driver du med?» i betydningen av hva jobber du med, er aldri en del av bli-kjent-ritualet. Befriende, synes jeg. For det er jo ikke sånn at jobben nødvendigvis definerer hvem man er. For de aller fleste av mine spanske venner er jobben en måte å brødfø familien – hverken mer eller mindre.

Byttelån av barn

Disse tre musketerene hang sammen – alltid. Vi mødrene byttelånte unger som det passet.

En av mine beste, spanske venninner legger alltid feriedagene til når årets «fería» (byfest) går av stabelen. Alle byer i Andalucia har sin egen fería, viet til fest, tivoli, paella i skyggen og reggaeton-rytmer til solen står opp. Selv har jeg aldri helt klart å omfavne fería-konseptet, til tross for mange forsøk. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at jeg burde sende barna mine til Noelia i disse magiske fería-dagene. Jeg trengte aldri å spørre om det var greit. Jeg sa bare at «Du får dem i en uke, så lærer de av den beste».  Der ble de to blonde barna adoptert av hele familien, og bedre heiagjeng enn en spansk storfamilie går det ikke an å ha. Mine barn var hennes barn, og vice versa. Resultatet ble at barna mine droppet nattesøvnen den siste uken i juni, og at hennes barn ble introdusert for norske tradisjoner som påskeegg, lussekatter, pepperkakehus og gløgg. En vinn-vinn-ordning, spør du meg.

Å oppdra barn i utlandet betyr at de får det beste av to verdener.

Andalucias dans

Jeg skal være ærlig å si at det tok meg litt tid å få egne venner i Spania, utover barnas venners mødre. Gleden var derfor enorm da jeg fikk min første spanske venninne. Jeg vet ikke hva oddsen er for at hun skulle være flamencodanser, men jeg trodde slikt bare skjedde i chick-lit-romaner som Lucinda Rileys «Månesøsteren«. Isabel og jeg traff hverandre på et treningssenter der jeg forsøkte å stable bena i en koreografi bestående av lynraske hæl- og fotballebevegelser. Like umulige som å slikke seg selv på albuen. Det tok ikke mange ukene før jeg skjønte at jeg aldri vil få dreisen på flamenco. Men like kjapt kjente jeg igjen en sjelevenn i Isabel. Hun med mange år bak seg på turné verden rundt som danser. Jeg som reisejournalist, i en litt omflakkende tilværelse der A4-liv aldri sto øverst på ønskelista. Nå har vi kjent hverandre i femten år, og hun er en av mine absolutt nærmeste.

Uten Isabel hadde jeg definitivt ikke trivdes så godt i Andalucia som jeg gjør.

Takk Andalucía

Mange år i utlendighet har lært meg en ting: Man må tørre å kaste seg ut i noe nytt. Være sårbar. Kanskje parkere den man trodde man var, og omfavne den nye versjonen av seg selv. Det er en lærerik prosess, og jeg vil gjerne takke Andalucía for å holde meg jordnær i denne prosessen. For ikke noe sted på jord opplever jeg et liv så upretensiøst, ekte og tradisjonelt som i Andalucía. En tilværelse det er farlig lett å falle pladask for!

Kanskje vil du også lese:

>> Frankrike lærte meg å elske mat

>> Irland lærte meg «to pull a pint»

>> England ga meg «people skills»