På testosteronet løs i Istanbul

Istanbul_02
Hammam for menn. Et levende helvete visstnok.

Følgende melding tikker inn på mobilen: ‘Jeg har vært på hammam, og kommer meg ikke opp av senga.’

Den er fra min mann, som er i Istanbul, og aldeles ikke hadde planer om å gå på hammam. Hvordan han havnet der forklarer han i eposten som følger:

Hotellresepsjonisten overbeviste meg med ord som spirituell, foryngende og helsebringende. (Og før du spør. Ja, hun var pen og framsto som et prakteksemplar på alle disse tilstandene, så jeg tenkte hvorfor ikke?)

På Cemberlitas Hammam møtes jeg av en låvedør av en mann som visstnok er tredje generasjon massør. Han rekker meg et lite lendeklede, og grynter noe som jeg tolker som ‘you here’. Han halvt instruerer og halvt skubber meg over på rygg før han øser generøst av glohett vann og egen kroppstyngde. Det skal han ha. Men skulle ikke dette være spirituelt og helsebringende?

Låvedøra griper min høyre arm, og opplevelsen minner stadig mer om meksikansk fribryting enn europeisk egenpleie. Jeg kan bare glemme å duppe av i et forsøk på å ta igjen noe av den søvnen jeg har mistet fordi hundrevis av moskeer simultaninnkaller til bønn i grålysningen. Istedetfor stålsetter jeg meg. Bestemmer meg for at Låvedøra ikke skal få skviset ut et eneste klynk. Dette skal jeg klare.

 

Istanbul hammam, ikke for sarte sjeler

Mr. Låvedør himself. (Etter at jeg har bedt ham smile til kameraet.)

Mens jeg ligger i vater på den kokvarme steinplata går tankene tilbake til byen utenfor. Mojitoene og minaretenes by. Kontrastklisjeene kommer nesten av seg selv når man skal beskrive en by som ligger i to verdensdeler. Men dette er ingen turistifisert storby, for Istanbul tilhører Hvermansen, hva nå enn han måtte hete på tyrkisk. På Galatabroa står mannfolkene tett-i-tett og danner en undervannsvegg med sine sylskarpe fiskekroker. Piggvar og makrell ender livene sine som balik ekmek, en lokal delikatesse fiskerne reklamerer for med værbitte stemmer. Enkelt fortalt er det grillet fiskefilét i loff som selges over rekka på gamle fiskebåter som dupper på Bosporos. Det er hverken opphøyet gourmet eller kommersiell turisme, bare traust arbeiderklassepoesi.

Galatabroa i Istanbul

Galatabroa krysser ikke Bosporosstredet, men er likefullt et herlig innblikk i byen som ligger i to verdensdeler.

Så fort Låvedøra ser tegn til at jeg drister meg til å lukke øynene, flekser han bicepsene og gyver løs med nye krefter. Det er ingen tvil om at det er han imot meg. Ingen nåde, ingen medlidenhet. No pain, no gain, eller noe sånt. Massasjen har allerede vart i et kvarter, og jeg føler meg mer mørbanket enn jeg gjør etter fem mil på langrenn. Han har brukt en ru hanske for å fjerne døde hudceller. Jeg er overbevist om at han i tillegg har fjernet et intakt lag med frisk hud, men jeg klager ikke. Jeg føyer meg istedet når han dasker meg over rygg og skuldre med en hul klut som inneholder minst fem liter vann så tett opptil kokepunktet at man lett kunne ha posjert et egg i det. Så er det bena sin tur. Han legger foten min oppå egen skulder og behandler leggmuskulaturen som om den var plastelina i hendene på en destruktiv treåring. Det river. Det gjør så vondt at jeg kjenner tårene presse på bak lukkede øyelokk. Men å si stopp? Ikke faen.

turkish delight er typisk konfekt.

Kanskje er det tyrkisk konfekt som gir massøren uante krefter?

Besvimte jeg? Overga han seg? Det er ikke godt å si hvor lenge jeg ligger på massasjebenken og ønsker at jeg aldri, aldri, aldri hadde latt meg lokke dit av den vakre hotellresepsjonisten. Det jeg vet er at da det endelig gjøres antydning til å være over, er jeg hårløs på både armer og ben. – Finished, grynter låvedøra når han innser at denne karen ikke kommer til å karre seg ut med senket hode. Jeg reiser meg opp, retter på lendekledet og føler meg i et lite sekund som konge i mitt eget univers. Jeg hadde forventet at godfølelsen etter hammam skulle sitte i ledd, muskelmasse og sener, ikke i selvfølelsen og stoltheten.

Men ser man det, tenker jeg, og er til og med på nippet til å rekke ut en hånd til Goliat for å takke for meg. Da går det opp for meg at slaget ikke er over. For mot meg kommer min velgjører med en femtenliters trebøtte på skulderen. Og hvis vannet han helte over meg tidligere kunne ha skoldet et barn, så truer denne skyllebøtta med å påføre meg hypotermi. Jeg kan sverge på at det klirrer i isbiter på gulvet når jeg iskald, adrenalinforbanna og med selvbeherskelsen på gyngende grunn vender ryggen til hele hammamhelvetet.

Nå skal jeg prøve å komme meg ut av senga, ta meg en varm dusj og så skal jeg ut å kjøpe kebab. Det er det eneste jeg tror kan hjelpe nå.

hilsen Spencer

 

Alle foto: Spencer Montero

 

 

Vibeke Montero
 

Oppdragsgivere: Egmont Publishing (Kamille, Kamille Puls, Hjemmet, Foreldre & Barn), Bonnier (Tara, Tara Frisk), Vagabond, Aftenposten, VG, med flere.

Favorittsted: Verdens vakreste by Venezia. Estetikken treffer meg midt i hjertet hver gang, og jeg elsker å bare gå rundt, helst om høsten, og snuse inn lukten av fuktig treverk til lyden av de skvulpende, melketurkise kanalene.

Beste reiseminne: Da jeg møtte mannen min i soloppgangen på Taj Mahal i 1995. Det var tidenes tjukkeste tåke, og selvom vi sto en meter fra den majestetiske bygningen, kunne vi ikke se den. Derfor begynte vi å snakke sammen i stedet…

Verste reiseminne: Da jeg havnet i rettsak i Marokko etter å ha kjørt på en liten jente som brakk benet. Grøss og gru.

[email protected]

Gode debatter er verdifulle. Vi ønsker oss en saklig debatt, og har ikke rom for hets, sjikane eller andre former for netthat. Bortebest fjerner innlegg som vi ikke føler hører hjemme i det offentlige rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *