Barneofring i Etiopia

Noe av det mest fantastiske med å reise er å komme tett innpå kulturer som er totalt forskjellig fra ens egen. Innen Europa er ikke ulikhetene så store, de begrenser seg til om barna dusjer etter gymmen eller ikke (i Norge ja, i sør-Europa nei). De handler om hva man har på brødskiva, eller om man i det hele tatt benytter seg av brødskiver i det daglige liv. Det er først utenfor Europa at de store kontrastene gjør seg gjeldende, men huff, sa jeg kontraster? Det er et fy-fy-ord blant reisejournalister. Et oppsamlingsbegrep man tyr til når man ikke klarer (eller har nok spalteplass) til å forklare  med virkelige ord hvordan ulikhetene tar form.

I Etiopia slår forskjellene imot meg fra første sekund. Skjønt ikke meg, men mannen min, som er fotograf på konstant jakt etter de sterke portrettene. Men han er flink til å sende sms’er hjem, og det er jeg glad for. Det er jo også en måte å reise på. Stammekvinnene i Omo-dalen lever et annet liv enn mitt eget, blir jeg fortalt. Alt annet hadde egentlig overrasket meg, men tekstmeldingen hans setter meg ut. Han har møtt kvinner i Hamar-stammen  som forteller at de kan testes for fruktbarhet før en mann velger å gifte seg med dem. Blir hun gravid, er hun fruktbar. Men hva med barnet hun bærer, som er unnfanget utenfor ekteskap?

Hamar-stammen kaller barn født utenfor ekteskap for ‘mingi’, noe som betyr at de har et element av urenhet over seg. Et slikt barn kan bringe tørke over landsbyen, eller forårsake død blant andre familiemedlemmer. Derfor er det fortsatt praksis den dag i dag at disse nyfødte babyene forlates i buskene for å dø. De får ingen melk av moren, og blir enten spist av villdyr eller tørket ut av sola. Tvillinger regnes også som mingi, og likeså barn som får tenner i overkjeven først. Noen av disse babyene ender livet sitt i den krokodilletette Omo-elva. Hva svarer man egentlig på en sånn sms?

Les mer om barneofringen i Omo-dalen her