Jeg får ofte spørsmål fra venner og bekjente om hvilke steder jeg anbefaler andre å reise til. Det er et spørsmål som selvsagt ikke er enkelt å svare på, ettersom vi alle er ute etter ulikt type innhold på ferie. MEN, jeg har selvsagt mine favoritter, og her er de:

1 – MEXICO

Fordi jeg vil spise og bade mer…

Ok, så har jeg kanskje ikke sett det virkelige Mexico. Men jeg har sett kremen, og den er lekker: Yucatanhalvøya og øyene Holbox og Isla Mujeres. Her er livet slow, strendene er kritthvite og maten er noe av det beste jeg noensinne har smakt. Ferske råvarer, lubne avokadoer som forvandles til den smootheste guacamole og fisk og skalldyr som gjør ceviche til mitt valg – hver gang. Bortsett fra da jeg fikk servert hummerpizza på øya Holbox… et dekadent valg, med en hverdagsrett som pizza, toppet med en luksusingrediens som hummer. Wow, er det rart jeg vil tilbake?

Tequila på styrten hører med.
Luksuspizza. Pizza med hummer er hverdagskost, på Holbox.
Avocado og ceviche = min mathimmel.

Mitt Mexico betyr +5 kilo. Lett. Ikke bare på grunn av maten. Men også fordi det går i Sol-øl og tequila. Ikke akkurat slankedrikker. Jeg tok meg selv i å savne vin en kveld, for det er langt mellom de gode vinflaskene i Mexicos barhyller. På Holbox fikk vi tak i en flaske (to faktisk), på lekre Casa Sandra, som Inga allerede har skrevet om.

Men hvorfor vil jeg tilbake til akkurat Mexico? Fordi jeg fikk smaken på arven etter mayaenes sivilisasjon. Fordi jeg kunne kjøpe nystekte tortillas på gata for 7 kroner. Fordi strendene er som nyoppredde hotellsenger – hver morgen: kritthvite og uten et rusk. Fordi jeg ante sjelen bak destinasjonen med én gang jeg bevegde meg ut av Cancun. Og selvsagt fordi et land med en øy som heter Kvinnenes Øy, taler til mitt innerste.

2 – SRI LANKA

Fordi jeg vil tilbake før turistene overtar…

Det er noe ekstra spennende med det urørte, og når et land har ligget i krig så lenge som Sri Lanka, så er det ikke akkurat det første landet man tenker på når man skal på ferie. Og selvom Sri Lanka har toppet Lonely Planet-kåringer som årets hotteste destinasjon i det som allerede virker som en evighet, så er det fortsatt et nokså urørt land i turistsammenheng.

Dette hadde ikke gått på NSB, men i Sri Lanka tuter vi avsted.
Vakre Ella i høylandet.
Sri Lankas sørkyst ga mersmak!
Unawatuna er en av Sri Lankas aller vakreste strender.

Jeg var der med familien på en måneds rundreise for halvannet år siden, og da vi skulle reise hjem, var det bare mine knuste fortenner som gjorde at jeg ikke kunne komme meg hjem (til tannlegen) fort nok. Men det er en annen historie, som jeg helt sikkert vil fortelle en dag – når jeg er in the mood for å klage litt. Sannheten er at Sri Lanka smøg seg innunder huden min. Teplantasjene, de rause menneskene, landskapet, de urørte strendene i sør, å møte blikket til leoparden jeg så i Udawalawe nasjonalpark, å spise en så kruttsterk curry at det tøt røyk ut av ørene mine på Donald-vis, å vandre i Galles gater og kjenne en utvannet smak av Europa. Vel, det og MYE mer, gjør at jeg gjerne reiser tilbake. Når som helst!

Hvorfor ble Sri Lanka barnas favoritt?

3 – JAMAICA

Fordi jeg ikke har lært meg å twerke…

Når de første ordene du hører er «ya, man!», så vet du at du er på et bra sted. Og er du på forhånd en Bob Marley-fan som meg, så har du umiddelbart gehør for alt Jamaica har å by på. Negril ble fort min favoritt, med den lekre Seven Mile Beach som hovedattraksjon. Her snorkler du med fargesprakende fisk bare få meter unna land. Eller du henger på Rick’s cafe i det solen går ned, og ser på de smekre kroppene som slynger seg fra klippene og treffer de turkise krusningene med presisjon. Akkurat det siste er en turistklisjé, men du skal ikke langt unna for å finne det ekte Jamaica. Jeg dro til Treasure Beach i sør, som jeg forelsket meg i.

Jeg avløste barpersonalet på Pelican Bar da de skulle ut å ta seg en røykepause. Ikke spør meg om hva de røyket…
Pelican Bar: en pinnevedkantine i havgapet.
Rick’s cafe: akkurat passe turistvennlig.

Også risikerte jeg livet (det føltes sånn) i en værbitt båt for å ta bilder av det jeg til dags dato mener er verdens kuleste bar: The Pelican Bar. Den er bygd av pinneved i havgapet, av en fisker som ville at andre fiskere skulle ha noe å leske seg på uten å måtte gå i land. Hvorfor følte jeg at jeg riskerte livet? Fordi jeg insisterte på å ta bilder i solnedgangslys, uten å tenke på at det blir skrekkelig mørkt når sola går bak horisonten. Båtturen tilbake til land var nervepirrende, ikke minst på grunn av motlys fra en filmproduksjon på land… og jeg husker fortsatt hvordan kapteinen ropte til meg over lyden av de frådende bølgende, at jeg bare måtte holde meg hardt fast. Uhu. Akkurat der ble jeg litt skadet for livet, tror jeg, men jeg vil allikevel tilbake. Helst til hovedstaden Kingston, som jeg vet er farlig. Men gi meg et vibrerende dancehall-party, og jeg lover å lære meg å twerke som en jamaicaner.

Dette er min reise-tilbake-til-liste. Hvor vil du gjerne tilbake?